Wopsidopis!

Dobbeltblogging.

Ble tipset om denne fantastiske kampanjekonkurransen til Samsung (Wooops, holdt på å skrive Siemens!) der man kan laste opp et bilde og vinne reise til New York. I wannaaaah!!

Så stem her: Torgeirs bidrag og Mariannes bidrag! U make us pretti happy if u do!:)

KtnxBye!

Peas Out!

Holder pusten.

Til tross for et par julenisser, snømenn og mistler er desember ganske mørkt. Minus telysene, stearinlysene og butikkspottere selvfølgelig. Men bortsett fra det er desember ganske mørkt. Derfor tok jeg og Trine sol i dag. Etter en sushimiddag. Vi fikk servert lunken cola i vinglass, og jeg ble mindre imponert og merker at jeg heller drikker fra flasken.

Man skulle tro at 25 minutter (når man ikke en gang er i sola om sommeren) i solarium ville gitt meg nok energi til resten av vinteren, men når resten av vinteren har flyttet inn i et air conditionsystem det er umulig å skru av blir det liksom ikke helt det samme allikevel. Til tross for at det er en time siden jeg la meg ned i håp om litt ekstra energi får jeg fortsatt ikke bøyd tærne. Og gåsehuden jevner seg vel ikke ut før på nyåret en eller annen gang, regner jeg med.

Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe. Eller aldri så godt at det ikke kunne blitt bedre.

I dag har vært en av de dagene jeg helst bare vil bli ferdig med. Men den står fortsatt stille, og jeg er hellig overbevist om at i morgen kommer til å bli like tung. Heldigvis fikk jeg fin julestjerne av Trine...og en fin julestjerne av Trine. Jeg fikk en fin julestjerne av Trine, med andre ord.

Nå skal jeg knekke opp ledd, fyre opp i peisen og la varmen styre kvelden.

Peas Out!

Privat julekonsert holdes.

Jeg har en fryktelig uvane, og hvis Kristine trodde hun kjente til omfanget av dette trodde hun feil. Heldigvis går det bare utover naboer, om ikke annet.

Når jeg er hjemme alene (når, ikke da) synger jeg. Eller gauler, på godt norsk. For det første kan jeg ikke synge, og for det andre så har jeg ikke skjønt det (at jeg ikke kan synge, altså). Vanligvis går det i Emmy the Great, Emily Wells, Aimee Mann og Alanis Morissette (og det er jo like greit, for de er litt falske selv), men i disse juletider får pipen en annen lyd.

Nå går det i Holy night og Tenn lys. Slike sanger kan man ikke synge falskt, man bare kan ikke. Jeg skulle ønske, og jeg er ganske sikker på at naboene mine er enige, at jeg klarte å respektere nettopp dette. Og ikke bare synger jeg falskt, men det både ser og høres ut som om jeg har det vondt. Eller i det minste at jeg kommer til å få det vondt.

Og i tillegg til en ikke-eksisterende sangstemme kan jeg ikke halvparten av de tekstene jeg synger på. Det er kanskje ikke mange som klarer å mumle falskt. Jeg får til det. ”MmmmMMMhh...Aaaaammmaaah...night...bleehehehehe...holy!” Egentlig så er det ikke så veldig vanskelig, men samtidig så tror jeg man må ha noe i seg fra fødselen av. Noe latent.

For meg er det ille nok at jeg står hjemme i stua og synger av full hals. Slike ting gjør meg flau i etterkant, og noen ganger dør jeg litt på innsiden når jeg tenker på det. Det er jo ikke det at jeg tror jeg kan synge, for det er jeg smertelig klar over at jeg ikke kan, men det er noe med hele opplegget. Hvem blir vel revet så godt med at de, i uberegnelig tilstand (selvfølgelig), nærmest hopper opp på stuebordet i fult firsprang mens tv-kontrollen plutselig har forvandlet seg til en mikrofon? Trist som det er så har du meg der. Nesten. Hadde jeg vært så ille ville vi ikke hatt et stuebord lenger.

I en liten stund jeg vurderte jeg konsertmulighetene. Noen må vel ville se meg? Jeg regner selvfølgelig ikke med familien, signe dem, men kanskje utenombysmennesker? De som er på utkikk etter det lille ekstra? Mannen med fire ben, hummerjenten, kvinnen med skjegget og gutten som virkelig ikke kan synge. Det ville blitt et spennende sirkus, og jeg kunne trøstet meg med at jeg tross alt ikke ville vært den styggeste sauen i flokken.

Jeg vil ikke på noen som helst måte si at jeg er hemmet. Dette påvirker meg ikke noe særlig i hverdagslivet, og til tross for at jeg har sunget i kor har jeg ingen vonde minner av dårlig opplevelser med dette. Så lenge jeg holder de vonde repetisjonene av min egen lille stueopptreden bort fra hodet klarer jeg meg. Og da jeg sang i kor ble jeg til slutt en jævel på å mime.

Nå skal jeg på julebord!

Peas Out!

Tredje desember, tredje luke.

...snart er jeg millionær.

I dag fikk jeg Kinderegg (HURRAAH!). Og i egget fikk jeg et stempel! Overraskelsene har tatt seg betraktelig opp, men de klarer allikevel ikke leve opp til alderen min. Jeg er 22, for guds skyld, gi meg noe litt mer intellektuelt enn et stempel! Men nå har jeg i alle fall løst gavegåten til lillesøster.

Jeg fikk også:

Min første julenisse! Det betyr at jeg bare mangler 11 julenisser til en halv million. Jeg satser høyt.

Og et:

Lys til! Det betyr at jeg bare mangler * leter frem* 7 lys til ti tusen. Dette går som en lek, med andre ord.

Skoene mine er ikke mine allikevel. Jeg kjøpte de aldri, og jeg angrer meg egentlig litt. Men jeg klippet meg. Luggen kan fortsatt flettes (ikke at jeg vanligvis gjør det, bruker det heller som et måleinstrument på at den er lang nok) men bakhodet er så kort at jeg fort vekk får litt hetta når jeg leter etter hår jeg kan surre rundt øret når spennende ting skjer på tv’n. Det funker ikke lenger, og jeg merker at autisturoen ikke er så langt unna som den burde vært.

Men jeg er fornøyd, og hadde det ikke vært for at jeg har spist for mye, er for rød og varm skulle jeg påspandert et bilde av meg selv. I mellomtiden får dere kose dere med det langhårede monsteret øverst i venstre hjørne. Heldige, dere.

I morgen skal jeg på vennejulebord, og jeg gleder meg stort. I den anledning har jeg pusset støv fra en gammel voksenflaske, og laget litt voksengelé. Jeg må, strengt talt, innrømme at jeg ødelegger barndomsminnene ganske så greit med slike aktiviteter. Da jeg og kokkeTrine stod som to småbarn med nesa dyttet ned i gelépakkene og sniffet inn barnebursdagsminner slo det meg at i morgen vil den følelsen for alltid være borte. Mest sannsynlig. Jeg trenger selvfølgelig ikke ødelegge mer for meg selv enn nødvendig.

Også falt Kongodommen i dag, igjen. Dødsstraff, i dag, igjen. Oh come on! Tomme trusler er ca like truende som de stygge rottebikkjene! Jeg er ikke for dødsstraff, så uansett hva som har skjedd vil jeg vel si at dødsstraff kanskje er en litt overdrevet reaksjon. Greit at man blir sint og sånn, men dødsstraff? Overdriv litt mer, plz.

Dessuten merker jeg at rykningene i min venstre tining blir ekstra kraftige når jeg leser om spionkonspirasjonsteorien. Nå skal ikke jeg sette meg på min høye hest og late som om jeg vet alt mulig, men a) jeg har ikke noe stor tro på at Kongen har sendt ut spioner fra Norge og b) jeg tviler egentlig litt på at eventuelle spioner ville blitt sendt til Kongo. Herregud, halve befolkningen er jo her i landet, hvorfor skal vi dra for å undersøke de der nede!?
Med disse tankene i hodet velger jeg sengen som min neste hvileplass, og tenker lette tanker som oppvarming for morgenkvelden. (Kvelden i morgen, med andre ord.)

Peas Out!

Andre desember, andre luke.

Jeg tok nesten riktig, eller nesten litt feil i går. Kindersjokoladen dukket opp (som forventet), men rådyret og nissen uteble. Istedenfor fikk jeg en mistel. Mistel? Kan man skrive mistel? Tydeligvis. (Word...oh, store gud...reagerer ikke, nemlig.) Og enda en snømann.

Status:

9 snømenn for å få 100 000 (vinne 99 950 med andre ord).
10 mist(ler)el for å få 100 000 (vinne 99 950)
8 lys for å få 10 000 (vinne 9950)
Pluss nok sukker.

Dessuten har jeg vært en kjapp tur innom Oslo i dag for å vise meg litt frem på Prøverøret. Et sted der man (som StandUpkomiker) prøver nye tekster på publikum. Man betaler med andre ord 60 kroner for noe som enten kan bli veldig bra, eller veldig, veldig flaut. På en skala vil jeg si at det var verdt pengene.

Også har jeg prøvd sko i dag. Jeg har (og nå tuller jeg ikke) slitt ut tre (T R E – 3!) par sko i år. Nå skal det sies at det er sko som har stått en stund i skapet, men jeg blir fortsatt ganske imponert. I den pressende situasjonen jeg nå befinner meg i vurderer jeg et nytt skokjøp, selv om jeg egentlig heller vil spare pengene til New York. Dette er en vurderingssak. Skal jeg påspandere meg nye vintersko uten hull, eller skal jeg fryse på meg kollbrann? Valget er ikke lett. Dessuten må jeg klippe meg. Så hvis jeg sier at jeg dropper skoene nå vil ikke de være noe problem for meg senere uansett.

Skoene jeg prøvde var fine. De var sorte, og i skinn. Jeg er den type menneske som kan tråle butikker i flere timer og dager før jeg finner det jeg vil ha. Eller skjønner hva jeg vil ha. For skoene jeg prøver første gang er som regel de jeg ender opp med til slutt uansett. Et slags pest-og/eller-kolera-tilfelle. Først går jeg inn i en skobutikk og tenker ”Hmmm, her var det ikke mye pent gitt.” Også prøver jeg på meg et par som så vidt klemmer seg inn kategorien ”Greie nok”, også går jeg videre. Sånn holder jeg på helt til jeg skjønner at alle sko i hele verden enten er for stygge eller for dyre. Hva vil jeg ha? Pest? Kolera? Stygge sko? Eller bare litt stygge sko? Valget burde vært enkelt...men som det ur-vestlige-mennesket jeg er har jeg det vondt.

Og når jeg først finner skoene jeg bestemmer meg for får jeg de ikke på. Jeg har en usannsynelig høy rist. Og/eller bred. Det er helt grenseløst. Hadde jeg ikke vist bedre hadde jeg ikke trodd på meg selv, og hadde det ikke vært for at jeg fortsatt har litt selvrespekt skulle jeg tipset avisene. Virkelig, hvis man ser foten min i profil fra tre meters avstand ser man ingenting. Bortsett fra fot. Hvem har gitt meg føttene mine!? Og nå som jeg har satt i gang skavankklandringen vil jeg gjerne vite hvem som har gitt meg håret mitt også! Eller, den bleke etterligningen av hår.

I dag måtte den snille (litt smådesperate) salgsdama stå bøyd over meg og dra på meg skoen. Det var etter at jeg hadde stått og svettet som en umåtelig elegant elefant i et desperat forsøk på å få på meg noe som helt tydelig var for lite. ”Prøv litt hardere!”, sa salgsdamen...”Nå får du se hvordan vi jenter har det når vi må få på oss noe som ikke passer!” Hadde det ikke vært for at hun handler hos meg skulle jeg svart at jeg driter langt i hva jenter tror de må finne seg i. Hvis de absolutt skal være så langt inn i granskauen dumme så får de bare ha det så godt!

Jeg kjøpte aldri de skoene. Litt fordi jeg ikke vet om jeg skal ta meg råd til de, og litt for at jeg gjerne skulle plassert den på tvers over trynet på damen. Tips til deg, kjære leser: ikke smil til noen som klemmer på seg sko de ikke får på seg. Service er ikke å kaste varer på kunder. Kunden er til for butikken, og service er til for kunden. At butikken er til for kunden og at service er til for butikken (for å øke omsetningen) er FEIL. Så vet vi det.

Spørsmålet er om jeg kjøper skoene i morgen. Skal jeg være halvgal og kaste penger ut av vinduet rett før julebordshelgen? Da får jeg hvert fall mer igjen for pengene, om ikke annet.

Nå puster jeg ut og masserer føttene mine.

Peas Out!

Desember.

Første luke i kalenderen som fortsatt ikke var kjøpt på morgenen i dag innholdt en kindersjokolade, en snømann og et lys. Da jeg stod opp i dag viste jeg vel sånn innerst inne at det allerede hadde rukket å bli desember før jeg hadde fått summet meg noe videre. Det burde ikke kommet som noe sjokk, jeg har jo plapret om jul siden september en gang og den første julebrusen, marsipanen og pepperkakebiten er fortært for lengst!

Allikevel ble jeg ganske satt ut av meg selv da jeg våknet første desember og innså at julekalenderen var unnlatt i år. Jeg regner med at jeg i et eller annet svakt øyeblikk hadde konkludert med at jeg ikke trenger en sjokoladebit hver dag, og at jeg hvert fall ikke trenger å bruke 200 kroner på det! Igjen tok jeg feil, for noen ting (uansett om man konkluderer med et nei eller ikke) trenger man, poenget er bare at tiden må modnes før man ser at man selv ikke er moden nok.

Det er i grunn litt barnslig med adventskalendere, og hvis man absolutt skal ta i bruk en av disse kalendertradisjonen kan man jo bruke hver dag frem til julaften på å gjøre en forskjell. Fnis! Jeg kjøpte Kinderkalenderen, jeg, og Flax og Yezz! Jeg våknet nemlig med en vond følelse av å ikke ha gitt meg selv noe på morgenen i dag, så etter jobb oppsøkte jeg nærmeste kiosk i dirrende spenneing. ”Flaxkalender! Nuh!” De hadde ikke Flax, så jeg klarte ikke svare. Og etter et par sekunder med skummel stirring foreslo han en Yezz!kalender. ”Even better!” tenkte jeg, og kastet pengene etter meg i det jeg var på vei til neste kiosk. For å kjøpe Flaxkalenderen.

Jeg har nemlig teori om at alt jeg kjøper som ikke var planlagt ikke teller som kjøp. Derfor får jeg dobbelt så mye for pengene mine, når jeg mentalt sett ikke bruker de. EasyPeasy! Så etter en jakt på Flaxkalenderen (som heller ikke var planlagt) fisket jeg endelig frem Kinderkalenderen. Jeg er mindre imponert...lukene forteller meg jo hva jeg skal få! Mindre imponert!

Men nå er jeg som sagt noen kallorier rikere, en snømann nærmere 100 000 (jeg mangler bare 10) og et lys nærmere 10 000 (der mangler jeg bare 8), så jeg satser på en desembermåned med stor gevinst og lykke i heimen!

Nå må jeg derimot hoppe i loppekassa og avklimatisere meg etter en het kveld i tropevarme.

Peas Out!

(Gleder meg allerede litt til i morgen, til tross for at jeg kommer til å få en kindersjokolade, et rådyr og en nisse.)

Oh holy night!

I skrivende stund blomstrer jeg og Kristine i full førjulsprakt! Nå er det ikke lenge før julestjernene (blomstene altså) står ut av alle mulige kroppsåpninger i ren hyllest til den religiøse tiden jeg feirer blindt uten grunnlag. Sanger, pynt (selv om alle engelene, nissene og Jesusbarna er erstattet med helårsBuddaer) og tradisjoner ligger tykt over det Muusøyanske hjem, og lys tennes til den store gullmedalje. Og til tross for en litt for tradisjonell adventstake er humøret på topp. Vi kimser virkelig ikke av tradisjonelle løsninger, vi bare ser en annen vei og nynner høyt på 40/60reklamemelodien.
"40/60 ER EN BLANDING AV JUICE OG VANN!!!"

Tradisjonelle adventstaker...oppskrytt.

I det jeg synger ut for full hals at ”it is the night of our dear Savior’s birth!” slår det meg at jeg like så godt kunne løpt til nærmeste kirke, bannet i den og småjogget rundt på kirkegården etter på i det jeg dyttet rundt på diverse gravsteiner. Om ikke helt, så føles det hvert fall litt sånn.

Jesusbarnet anno 2009 anno Muusøya?

Hadde jeg fått en tusenlapp hver gang folk sier til meg at jeg bare kan feire den opprinnelige grunnen for desemberhøytiden (den med lysforklaringen) ville jeg vært rik. Jeg ville sikkert vært rik hvis jeg hadde fått ei krone også, men jeg har da ambisjoner. Helt ærlig talt. Hvis du tar bort Jesus fra jula sitter du igjen med...gaver og god mat. Lyset har ingenting med dette å gjøre, så jeg syns at vi kan, i stolthetens navn, rope ut i kor at vi er en gjeng overfladiske, egoistiske duster med et uappetittlig behov for ting. Og mat. Så lenge man er ærlig med seg selv burde vel det være det viktigste? Og når du først er hedensk, hvorfor ikke like gjerne spytte i ansiktet på hovedpersonen...på bursdagen hans?!

Jeg er ikke stolt. Virkelig ikke, men jeg er bare et menneske. Mennesker trenger rutiner, og vi trenger faste holdepunkter. Derfor velger jeg å forkaste småtingene som andre praktiserer hver dag (frokoster, møter, kjedelige fraser, etc) for heller å beholde julen. Julen er mitt holdepunkt til livet, og med dette kaster jeg meg ut, hvert år, i en pengefest som ødelegger lommeboken til en gang langt ut i april. Dessuten er det lettere med pengebruksnyttårsforsetter når jeg ikke har mer penger igjen!

Kos deg i jula, uansett hva slags gardin du gjemmer deg bak!

Peas Out!