Torgeir i Drammen

”MORRA DI!”

2011-01-10T23:47:00.000+01:00

Det er kosovoalbansk og betyr ”Moren din!” Sara på jobben har nemlig lært meg det.

Her bare gir jeg og gir jeg. Og hva får jeg tilbake egentlig? Ingen respons (hvert fall ingen god...eventuelt god nok), ingen fanside på Facebook, ingen spalteplass i DT (ikke en gang i VG!)...og dere klager fortsatt på at jeg ikke skriver. Ærlig talt, folkens! Skjerpings.

Men det er greit. Hvis det er meg dere vil ha, så skal dere få det. Jeg må bruke de neste blogginnleggene på å ta igjen alt det tapte (som er tapt på grunn av deres totale bortgjemte engasjement), så det kommer ingenting stort sånn med en gang. Men dere kan slikke sårene deres over alt det spennende dere har gått glipp av. Jeg har fått ny jobb, jeg har vært nesten midt i en bilulykke og jeg har holdt på å drepe ca fem bussjåfører.

Så vet dere det.

GRIN! I really don’t care.

Men det er greit.

Peas Out!

Biggest Loser!

2010-12-08T19:17:00.001+01:00

Herregud!

Jeg er ikke så fryktelig kjent for å leve meg inn i superamerikansk reality, men i går klarte jeg følgende:

Gråte på grunn av Biggest Loser! CHECK!

Da har jeg gjort det også. En ting er å gråte til disse stusselige "Vi river huset ditt og bygger opp et nytt et fordi du ikke har penger og midler selv. Det vi derimot ikke tenker på er at huset er så jævla stort at du aldri kommer til å ha råd til å drifte det, langt mindre holde det rent fordi du er lam fra halsen og ned og bare kan styre rullestolen din med pusten!"-programmene. Jeg bare...thank u very much når personene dette gjelder innser livets harde realitet. Snakk om å spytte på de som allerede ligger nede'a!

Så nei, jeg gråter svært sjelden av de type programmer. Derfor var det ekstra digg å se en haug feitinger (let's be honest...!) vise følelser! Dessuten var de blitt så gode venner, bortsett fra ei stakkars dame (som til tross for å veie minst) måtte lage masse dritt for alle de andre deltagerne. Snakk om mindreverdighetskomplelser! Haha! I kill myself!

Men seriøst, liksom. Det er supersterkt gjort av de. Veie så mye som de gjør, og fortsatt vise seg offentlig. Creds. Tenk deg tvteamet....de må jo ha 40 kameraer bare for å vise en deltager. Snakk om ansvarsfordeling, og fritt for ikke å stå bakerst. Panoramakinoen på Hunderfossen kan gå å legge seg, anyday!

Jeg begynte ikke å gråte før hun største stod i fare for å bli sendt hjem. "Neeeeeei, ikke henne!" skrek jeg med en arm utstrekt mot tv'n. Bare tenk på konsekvensene av å sende Godzilla tilbake til livets harde lek! Også gikk alle Yo mama so fat-vitsene i reprise foran øyene mine. Yo mama so fat she was floating in the Atlantic and Spain claimed her as the New World. Ooooooh SNAP!

Rimelig morsomt. Og useriøst. Got to love it.

Og hva skjer med alle dere som byttet ut profilbildene deres på face til fordel for en fritt valgt tegneseriefigur fra barndommen? Og hva faen skjer med dere som trodde det var en gjeng pedofile som hadde satt i gang hele aksjonen?! Gud, folk er så dumme, og det ga meg ingen andre valg enn å faktisk slette folk. Så nå sitter jeg igjen med en og en halv venn på vennelista. Jeg klarte nemlig å overbevise Amanda fra Biggest Loser til å legge meg til!

Så, nok ondskap.

Dagene mine går så fort! Jeg klarer nesten ikke snu meg, før uken er omme. Konsekvenser: null mer trening. Denne uken får jeg trent ca 4 ganger bare, så nå kan jeg snart melde meg inn i Slankekrigen jeg også!

Jeg bare elsker følelsen av at min dårligste uke hadde vært en superuke for de fleste av dere. Så flink er faktisk jeg. Kanskje vanskelig for dere å takle sånn på stående fot, men da må dere også huske på at jeg brukte ganske lang tid på å tilvenne meg tanken selv. Ca 23 år, så jeg skal gi dere 23 timer. Fair deal.

Og siden jeg ikke fikk trent i dag så spiser jeg enda litt mer!

Peas Out!

Overtrent og utsulta!

2010-11-24T23:22:00.002+01:00

Asså, da jeg leste om Northugs siste PRstunt i går slo det meg at han egentlig fortalte min historie. Og jeg som trodde jeg hadde copyright! Fy søren, så frekt av han. Da jeg ringte til VG i dag mente de nemlig at saken allerede var ferdig utbrodert i det vide og det brede (ikke skjønner jeg, for jeg får ikke nok av uttrente 24åringer, spesielt ikke av den blyge og ydmyke sorten), så de mente at min sak ikke var aktuell nok.

Jeg skal gi deg aktuelt, jeg.

For i dag skulle jeg gå gjennom et par skyvedører, også bare WOPS! åpnet de seg ikke før jeg hoppet frem og tilbake på hvert ben kjempefort for å lage en illusjon om at jeg er større enn det jeg er. Snakk om urettferdig behandling fra et dødt objekt! Fordelen ved denne tilstanden er jo at jeg bare kunne tuslet rett gjennom egentlig, men da tror jeg tilskuerne hadde blitt rimelig usikre på seg selv. Så istedenfor hoppet jeg frem og tilbake, som sagt, så de heller kunne bli usikre på meg.

Også kom jeg til Mjøndalen. Etter en togtur som understreket de siste dagenes eim av svimmelhet og kvalme. Kjempedigg, spesielt når du kjenner skuldrene flette seg i stramme knuter fra ørene og helt ned til korsryggen. Fordelen er selvfølgelig at jeg aldri har fått så høy utelling på 33 kroner for en cortado før. Jeg smakte på den ca 7 ganger mellom Oslo og Mjøndalen. Snakk om å være økonomisk!

Egentlig var planen (trodde jeg) at jeg skulle bli hentet på stasjonen. Det viste seg etter 20 minutter i 45 minus at hodet mitt ikke hadde fått med seg alle gitte beskjeder, så skjelvende på Bambiben snublet jeg meg i retning ”hjem”. Og plutselig ble jeg nesten drept. Altså, virkelig. Hva er det folk tenker på? I det jeg gikk forbi en av Mjøndalens hundre rundkjøringer slenger en bil ut i veien (der jeg står) og rekker akkurat å bråbremse før den nesten moser meg til det ugjenkjennelige. Den så meg nemlig ikke...fordi jeg har blitt så tynn! Bare se!

Og da jeg kom meg trygt over veien med hjerteflimmer og kaldsvetting oppover tok sjåføren ned ruta og ropte ”Det var ikke meningen å skremme deg!” etter meg. Skrem meg så mye du bare orker, go on! Men please, ikke prøv å drep meg med den stygge kjerra di. Han kunne i det minste valgt en litt penere bil når han først hadde bestemt seg for fullstendig henrettelse.

Så nå sitter jeg og feter meg opp på Urge. NAM!

Peas Out...og neste innlegg blir bedre. Men nå skal det ikke så mye til for å overgå akkurat dette.

Pelshysteri. Og sånt no'.

2010-11-12T00:43:00.000+01:00

Oh well, så har jeg kanskje ikke blogget på en liten stund. La oss ta tretti beskjedne sekunder i stillhet og komme oss videre. Ferdig. Takk. Jeg har kommet over det, du har kommet over det...også fortsetter vi i noenlunde samme tempo som før og later som om ingenting som helst har skjedd. Vi er lykkelig uvitne til morgendagen, og trives i hverandres selskap. Flott.

Så, etter jobb på mandag kastet jeg meg ut i enda en endeløs meningsutveksling rundt dyrenes velferd. Når sant skal sies var jeg slettes ikke ferdig med forrige motemening (mammografi), og syns det var svært så ulekkert av Dagbladet, VG eller en av disse andre påståtte avisene våre å skrive at det slettes ikke var sikkert at mammografi hjalp i det hele tatt. TorgeiriDrammen hadde ikke en gang rukket å snu seg i senga før hele kampen var ferdigblåst og talt opp i mente. Ufint. Jeg skal derfor prøve å være litt føre var, enn etter snar og bruke mine nøye tilregnede fem minutter på å mene noe jeg også.

Det slår meg, nok en gang, hvor billig man kan komme seg ut og rundt og forbi alt det viktige her i verden så lenge man kan ha en stakkars liten button som skriker ”NEI TIL PELS! Hilsen onkel Noah.” Det at den stakkars asiatiske treåringen som laget disse merkene nå sitter med avstumpede fingerstubber og piskeslag på ryggen er slettes ingen last. Herregud, det er jo bare en. Hvordan gikk det igjen? Gjør din plikt, krev din rett? I 2010 er det slettes ingen som har overskudd til å gjøre sin plikt. Vi er da aldeles for opptatt med å kle på oss ignoranse vår for slikt. Dessuten tror jeg treåringen vår fra et forhenværende skogsland langt der nede i sør nynnet på den modifiserte ”Alle skal med!”. ”Alle skal få, alle skal få..!” sang han, sulten og tørst ut i de tidlige morgentimer. Alt for onkel Noah, som så fint hadde spurt om bare et par merker til.

Også har du alle disse viktige menneskene som mener alt om alt, og ingenting om det de burde. Ta Unni Lindell. Hun er imot pels. Men kjære vakre, vene, snille deg..! Med det håret hadde jo pels uansett blitt overkill. Det er like lett for meg å si at jeg boikotter scampi fordi det er så fryktelig lite miljøvennlig å fiske det (ellernoesånt), når jeg i realiteten egentlig bare blir dødskvalm av tanken på bolede reker. Alle som vil og orker får høre mitt (og Lindells) motepolitiske standpunkt, men ingen får høre sannheten. Er ikke det litt feigt, Unni?

Og kjære Jan Thomas. Det at du kjemper for ”fake” har vi skjønt for lenge siden. Mer orker jeg rett og slett ikke skrive om akkurat deg.

Dessuten har også Mia Gundersen utrykt at hun er ”stolt som ei høne over sitt standpunkt.” Altså. Det er greit at puppene dine er store og sånn, men fy søren, det får være måte på til vulgariteter, selv fra deg! Ikke bland høna di inn i dette...vi snakker om pelsdyr her.

Videre kommer selve rosinen i pølsa. Kjære, Gunnhild Melhus. Pelsputetrekkene du så pent hadde fått noen til innrede hytten din med er ca like frynesete som både moralen din og den stolte ponnien av en mann du har. Hadde du vært litt kjappere i avtrekkeren ville du kanskje gått for noe like lite smakløst som han fjompen i Norges Rike gikk for.

Så, nå vil jeg sove. Og avrunde med den fantastiske:

”Hest er best som pålegg!”

Peas Out, pelsfreaks!

Yndlingsaktivitet #1!

2010-09-22T09:11:00.001+02:00

Yndlingsaktivitet #1!

Dette kan kanskje oppfattes som et desperat forsøk på å virke viktigere enn det jeg egentlig er, men når det koker ned til kjernen så er jeg faktisk så viktig som alle skal ha det til. Det er virkelig ikke alltid like lett å være meg, men herregud, så godt jeg kler det!

I skrivende (ikke postende) stund sitter jeg godt plassert i et Norwegiansete og stiller meg selv det klassiske spørsmålet: kommer jeg noen gang opp av frivillig av dette setet, eller må de tilkalle brannvesen så fort vi lander så de kan skjære meg ut? Evt spørre om de kan få brannvesenet til å stå klart allerede ved landing. Jeg bare elsker flyseter med nyremasasjefunksjon...! Fab.

Dessuten stod jeg opp klokken kvart på fem i dag, så når jeg ser på klokken nå og kan konstatere at den bare er kvart på ni har jeg litt lyst til å legge meg ut i midtgangen i vill krampegråt. Litt fordi jeg har en hel, lang arbeidsdag foran meg, og litt fordi det ikke hadde gjort noe med litt bedre plass. Men jeg klager ikke, jeg bare øser av mine oppfatninger. Sånn om livet, havet og kjærligheten.

Dessuten er det supermorsomt (og veldig viktig) å forfatte lengre innlegg på en smartphone når man er på jobbreise. Sidepassasjeren tror helt garantert sikkert at jeg skriver en eller annen pressemelding-something-something, og jeg har null intensjoner om å lene meg over for å påpeke at jeg "bare" skriver et blogginnlegg. For det første: its not only only å skrive et blogginnlegg, og for det andre: det hadde totally ødelagt imaget mitt. Du vet, det kule, stilsikre, jeg-er-såååå-mye-bedre-enn-deg-imaget.

Så mens Trine tar seg en liten powernap er jeg over meg av begeistring for dagens (og morgendagens) gjøremål. Det skal ryddes, jobbes og snakkes. And it's going to be waaay funny!

Anyways...nå nærmer vi oss (ifølge kapteinen) Kristiansand, så jeg må gå. Evt fly. *f9z*

Peas Out!

Dagens utfordring!

2010-09-21T22:10:00.000+02:00

Siden jeg er syk vil jeg ikke trene (tro meg, jeg har prøvd og det hjelper ikke), så nå som det ikke er mening i dagene mine lenger må jeg rett og slett blogge om noe annet. Jeg vet, krise! Men det er ikke så farlig, for på jobben min er det alltids nye spennende prosjekter. Varer, varer og varer. Stort sett! Og kunder, selvfølgelig, men de blogger jeg ikke om.

Uansett, i dag var det en skikkelig tøff dag på jobben, fordi jeg skulle henge opp noen klær som hadde blitt prøvd. Og nå som det er høst og sånn så går det skikkelig mye i strikk. Og sånn. Og da gjerne strikket cardigans for eksempel. Bare rent eksempel, da. Dessuten er ikke vi så mange på jobb sånn for tiden fordi det er (som nevnt) høst, og siden det er høst er folk syke sånn jevnt over. Akkurat som jeg har vært (les: er) syk.

Sykdom på arbeidsplassen fører til skikkelig tankevirksomhet og individuelle beslutninger og i dag så bare skulle jeg henge opp noen klær, liksom, og de første var noen tunikaer, og det gikk bra. Også bare. CARDIGAN! Strikket. Men nå har jeg jobbet ganske lenge i butikk, så det var ikke så farlig før jeg kom ned til siste knapp (fordi jeg måtte jo kneppe den igjen før jeg hang den opp) og bare.....og nei! Jeg har kneppet feil! Så jeg måtte liksom kneppe opp alle knappene og begynne helt på nytt. Eller så måtte jeg kneppe opp to knapper og kneppe en riktig osv, osv helt til den var ferdig. Og siden vi er så få på jobb så måtte jeg ta avgjørelsen helt selv. Det var skikkelig tøft og traumatisk.

Også hang jeg den opp.

Nei da. Jo da. Det var ca det mest spennende.

Pluss at vi har fått nye totally loveable, collectable nye kopper som er helt fantastiske! Typ XL mugs, så du får plass til et...noe stort oppi der! Eller bare masse, masse, masse kakao, med ekstra mye krem! Og de koster nesten ingenting, kommer i masse forskjellige farger og mønstre! Jeg hadde egentlig tenkt til å ta bilde av noen av de så dere kunne planlegge hvilke dere skal kjøpe når dere drar for å kjøpe de, men jeg glemte det, så nå må dere uansett hvert fall dra.

Dårlig skjult snikreklame. I know.

Så, i morgen skal jeg, for å få dagene til å gå og sånn, en tur til Kristiansand for å jobbe litt. Kom gjerne innom for å si hei! Men dere må enten komme sånn utpå formiddagen i morgen eller tidlig på torsdag, for jeg blir ikke lenger enn det. Moro!

Og heldigvis skal vi fly til Kristiansand, for jeg er jo syk, så proppene i ørene har jeg jo allerede. Da slipper jeg å bekymre meg for vakum i hodet, det syns jeg nemlig er litt ubehaglig. Så den var jeg jo greit heldig med, kan du si. Dessuten har jeg stressa noe verre med å finne passet mitt, helt til jeg bare...aaaah. Det var kanskje ikke så viktig det! Men du vet, noen ganger kan jeg finne på å få stressattacks bare fordi jeg ikke har med passet på en togtur til Oslo. Noe sier meg at jeg burde komme meg litt oftere bort.

Og nå må jeg sove.

Peas Out!

Stakkars, lille meg.

2010-09-19T10:31:00.002+02:00

Jeg er syk. Igjen. Jeg vet ikke om jeg egentlig er så fryktelig ofte syk, sånn i forhold til Ola Nordmann, men hver gang jeg er det er en gang for mye. Så nå syns jeg synd på meg selv. Igjen.

Dessuten skulle jeg egentlig ikke sittet i den sengen jeg sitter i nå (altså, min egen, fordi jeg er syk). Jeg skulle våkne opp ved siden av Tonje også skulle vi sett på hverandre og tenkt ”Herregud, verden er urettferdig!” også skulle vi dusjet og tuslet ned på Åpent Bakeri og spist god mat. Istedenfor våknet jeg alene på rommet mitt. Syk. Igjen. Og tenker (helt alene) at verden faktisk er ganske urettferdig.

Jeg har vært syk i snart en uke. Hvis ikke mer! Det er ganske urettferdig. Men jeg tok det ganske rolig hele uka, i god tro og godt håp om at helgen kunne tilbringes i Oslo. Igjen. Det skjedde ikke. Dette er kanskje TMI, men i går kastet jeg faktisk opp slim og snør. SNØR. Jeg kaster nesten opp på tastaturet bare jeg tenker på det. Så jeg dropper det.

Så siden starten på dagen i går var noe ubehagelig bestemte jeg meg for å virkelig behandle meg selv godt. Så jeg spiste: Godteri, burrito, rekesmørbrød, mer godteri og kjeks, blåmuggost og druer! Du vet, cravings og sånn. Med andre ord, til uka skal jeg kjøpe 50 nye PT-timer! Flotters.

Og siden starten på dagen i dag ikke er så veldig mye bedre (bortsett fra at jeg ikke kaster opp), tenkte jeg at turen skal gå til LoppisPoppis i Mjøndalen. Der skal jeg hoste på alle som presser meg bort, står for nærme, hilser på meg, går forbi meg, gir meg for høye priser, er under 20, er over 29, ikke klarer å trakte god nok kaffe, er for tynne, er for feite, har for dårlig klessmak, har for mye selvtillit, har for lite selvtillit. Etc. Jeg kan ikke oppgi alle grunnene, men du kan trygt ta mitt ord på at listen er lang. Så dette skal bli gøy! Poenget er at jeg opptar munnen min med andre aktiviteter enn å spise, så hva bedre er det ikke enn å spre litt bassilusker?

Anyways. Nå må jeg stå opp, selv om jeg er syk. Det er skikkelig vondt. Jeg håper noen av dere har vett nok til å ønske meg god bedring, for hvis ikke finner jeg helt sikkert en grunn til å hoste på dere også! Så...BE NICE!

Peas Out!

(Og forresten...dere som ikke har lest One Day enda må jo virkelig gå i dere selv. Jeg har begynt på Starter for Ten, som er den første boken (tror jeg) av David Nicholls og den er OGSÅ dødsbra. Så...kom igjen!...eller så hoster jeg på dere..!)

It is really very simple. Just a single pulse, repeated at a regular interval.

2010-09-08T00:00:00.000+02:00

IIIIIIK! Jeg er gammel. Bursdagschmursdag. 23 er garantert oppskrytt.

”You´re gorgeous, you old hag, and if I could

give you just one gift ever

for the rest of your life it would be this.

Confidence.

It would be the gift of confidence.

Either that or a scented candle."

One Day - David Nicholls

(LEEEES DEN!)

From Hvittingfoss with love!

2010-09-05T14:28:00.001+02:00

Næh, guuud så eksotisk!

Det var med en bitteliten klump i halsen jeg forlot min komforsone til fordel for *tadaah* Hvittingfoss! Hva klumpen egentlig bestod av er jeg fortsatt noe usikker på, men jeg tror det var en slags skrekkblandetfrykt eller en fryktblandetskrekk. Noe med frykt og noe med skrekk var det i hvert fall. Eller kanskje jeg egentlig bare begynner å bli litt forkjøla? Kanskje den fryktblandeteskrekken (eller omvendt) egentlig bare var slim? Don't know.

Så da vi satt på bussen ble jeg litt satt ut. For det første har jeg gått rundt og vært litt usikker på hvor Hvittingfoss egentlig er. Og jeg hadde hvert fall ikke trodd at det lå i Kongsberg kommune, eller at man skulle kjøre mot Sande. Jeg var bombesikker på at Hvittingfoss ligger enda mer i gokk enn det det egentlig gjør.

Etter en litt for kort busstur (jeg var allerede utslitt etter kvelden før) ankom vi omsider en bussholdeplass, en kro, en bensinstasjon, en Sparbutikk og en rundkjøring. Med andre ord: Hvittingfoss! Her har de til og med bussholdeplasser på begge sider av veien og hvis du leter litt finner du sikkert et sted man kan leie VHS! Guuud, så eksotisk!

Første møte med de innfødte fant sted i en låve, selvfølgelig. Jeg har faktisk aldri sett en låve (eller stall...det er tydeligvis en forskjell) på nært hold, så det var litt rart, men veldig gøy. Så fint dyrene hadde det før, da de bodde i hus og sånn.

Etter innlosjering, litt hvile og deretter oppfreshing bar det tilbake til låven/stallen (som beleilig nok lå på nabotomten til nattens oppholdsted), og på veien dit møtte vi en gjeng hester. De gikk ikke en gang i bånd, så jeg trodde først de var ville. Men så pekte Trine på den ene hesten og sa at søstra hennes pleide å ri den! Og jeg bare: "Den beige der??". Da ble Trine litt oppgitt og mente at det var en fjording. Jeg vet ikke hva en fjording er, men jeg vet at den hesten vi så var beige-ish.

Og på låven/stallen hadde de satt ut firkanta høyballer som bor og stoler i de små båsene, også var det et stort dansegulv med liveband og et telt like utenfor med enda flere (og mer sofistikerte) sitteanretninger. Ganske greit hvis du ikke ville ha HÆLM på buksa. HÆLM er visst strå. Mens høy er grass. Og jeg bare: "Næmmen, så søtt!", da jeg fikk høre det. Tenk, jeg hadde bare hørt om ugress før jeg. Ugress og asfalt.

Så det var gøy.

Etter en halvtime eller så begynte jeg å bli litt redd for slosskamper og sånn. Bygda er bygda, tross alt. Men folk bare danset. Ingen lå i HÆLMEN og kava og ingen slo glassflasker i hodet på andre folk. Til tross for at det kom "ekte" cowboyer også. I Hvittingfoss kan man nemlig leke cowboy og indianer. En slags sekt-ting tror jeg, men til tross for et svakt vervingsforsøk er jeg fortsatt bare meg. Og jeg tror det får holde for en stund til.

Meg på låvefest! Jeg valgte det jævligste bilde, sånn at dere ikke tror at jeg er full of myself!:)

Resten av kvelden forsvant egentlig i et evig kaos av HÆLM, liveband, hockeysveis, øl og spekemat! Jeg spiste forresten hest! Hest på flattbrød. Det var eksotisk det! Og ganske godt.

Så nå sitter jeg og Trine på en fortauskant mellom daler og daler og nyter høstsola før vi skal tilbake til sivilisasjonen, lyskryss og DVD'er! Hvittingfoss er bra, men det holder jaggu med et 22 timer langt opphold!

Peas Out!

(Nå sitter vi forresten på bussen..og da bussjåføren spurte om jeg ville ha returbillett lo jeg. Hardt, godt og lenge!)

Treningsblogg akt...3? – Step, steppere, steppest!

2010-09-01T23:21:00.001+02:00

Fy søren! Og jeg som trodde det var vanskelig med halvball. Aka Bosu aka livsfare.

-

Rimelig sliten, utkjørt og utmatta (og smør på flesk) dro jeg og Ragnhild på Step 55 – BLÅ i dag. Blå time betyr at du helst vil drepe instruktøren etter rundt regna 5,36 minutter, og da har du ikke kommet lenger enn midtveis i oppvarmingen. Gul er lettest, blå har like ”lette” trinn som den gule timen men er hardere på kondisen og de røde timene er helvette (hvorfor kommer det rød strek under helvette?) på jord.

Med andre ord burde jeg prøvd en slags babygul time først, bare sånn for å få med meg prinsippet, istedenfor gikk jeg på, som sagt, en mørk blå, nesten sort. (Den som tar den digresjonen skal få en premie av meg!)

Første sang var gulvavhengig (og det liker vi). Jeg har tatt såpass mange saltimer nå at den første sangen bestandig går greit. Jeg faller ikke, jeg får til ”trinnene” (som for det meste er rulling av skuldre og lette knebøy) og jeg er noenlunde i mitt rette element. For meg kunne vi godt gitt oss etter første sang. Jeg svetter så fort jeg tar på meg treningstøyet, så jeg kunne vel egentlig sett på film og spist junk og fortsatt tatt av lass på lass med kg. Null stress, med andre ord. (Legg merke til at jeg ikke brukte ”i joggedress”...jeg mener, srsly, jeg er ikke heeelt på ”en dag uten trening er en dag uten mening” enda.).

Så var vi ferdig med både første, andre og tredje sang, og gikk over på den egentlige treningen. Jeg var allerede gjennomsvett og hadde kastet brillene for ca 2,5 sang siden. Siden de første sangene gikk ganske greit (og jeg hadde overlevd to Bosutimer) tenkte jeg ”Pfffft!”. ”Pfffft!” my ass! Ned og opp og ned og opp igjen, før jeg rakk å snu meg, eller tenke. Snu og bøye og ”TA PÅ SÅLA:N NÅH!”. Hadde han sagt sålen skulle jeg vurdert det, men siden han ikke gjorde det så kunne han bare ha det så godt. Nemlig.

Etter alt for mange sanger og enkle steptrinn skulle vi, for guds skyld, avansere. EasyPeasy nok så lenge vi tok trinnene foran stepkassa. Problemet melder seg først når du skal krysse fra side til side og lengde og under og over og i mente. Jeg ble skrudd tilbake til neandertalerstadiet der jeg stod hjelpesløs foran en sort og grå plastkasse. ”Øøøøhheeemmeeh...BÅKS?” var liksom alt som kom ut der jeg stod med krokete rygg og hender forbi kneskålene. Jeg kjente håret vokse rundt issen og kjevepartiet bredde seg utover. ”Øøøøøøøhheeeeemmeeh...BÅKS?” Virkelig, jeg skjønner ikke opplegget.

Her snakker vi en forholdsvis oppegående gutt, enkle steg og en plastkasse. Snubling og avfalling og sparking. ”Kan jeg få en ny en? Min stepkasse fungerer nemlig ikke!” var det like før jeg utbrøyt i ren vantrivsel. Selvfølgelig var det stepkassa som ikke fungerte, jeg har jo allerede fortalt deg at jeg er forholdsvis oppegående, så det må du bare stole på.

Dessuten la jeg meg til den fantastiske egenskapen ved å stønne ”Neeeih!” hver gang jeg bommet på et trinn. Og jo mer sliten, jo høyere stønning. Dette har jeg lært meg fra bilkjøring. ”Neeeih!” og ”Oisann!” er de mest brukte ordene av sjåførTorgeir. (Mamma elsker å sitte på med meg!) Plutselig var det flere ”Neeeiher”, enn dunking av sko mot ”båksen”. Ragnhild lo, jeg gråt. Nesten. Og sånn fortsatte det. Helt til vi skulle løpe sidelengs. HAHA! Da lo jeg, i det jeg kastet hele den faens kassa på instruktøren og skreik ”JEG SKAL GI DEG STEP OG LØPING OG FAENS OLDEMOR!”. Eller, det var det jeg ville gjøre. Istedenfor fortsatte jeg med gråten i halsen og vonde lår. Og jeg falt ikke. Og hadde jeg falt ville jeg truffet et stativ med steppens halvfeite kusine Bosu. Litt vett har jeg da...man plasserer seg bevisst i nærheten av myke landingsplasser når man skal opp i høyden.

Så, etter 55 for lange minutter med tortur av kropp, sjel og selvbilde tenkte jeg: ”Neste onsdag...da skal jeg vise de!” Så nå, i skrivende stund, øver jeg på trinnene, og skal gjøre det frem til neste mulighet med show-off byr seg!

Stepinginstruktører – Dere ser meg fem minutter før dere i deres egen koreografi!

-

AND TOTALLY BTW! Jeg har klippa meg i dag. Typ mild sidecut med lang lugg. Fritt oversatt etter Karoline, Wivian og Robyn. Og jeg elsker det! Håret mitt har nå blitt den-nye-luen-du-nettopp-har-kjøpt-og-som-er-så-kul-at-du-aldri-vil-ta-den-av-deg! Jeij for meg! (Bilde kommer...kanskje!)

PeasOut!

Dyreforkjemperen ****!

2010-08-27T21:38:00.001+02:00

Undertegnende lovet å anonymisere hovedpersonen i dette innlegget. Han er litt usikker på hvorfor, men respekterer selvfølgelig S***s ønske! (enten anonymisering eller la *ar* lese gjennom alt sammen før jeg kunne poste det...og så god tid har jeg bare ikke). Så S*r*, dette er det beste jeg kan gjøre for deg!

So, anyways, i dag jobbet jeg. I KNOW! Totally revolutionary! (Dessuten trente jeg også, men det begynner seriøst å bli litt gammelt nå.) Og jeg jobbet med denne **ra-personen. Etter et par timer med stølhet i begge bein (og når jeg skriver begge bein så mener jeg begge bein pluss litt til) kan man jo godt si at total ineffektivitet var et mulig oppnålig mål for dagen. Så jeg prøvde hardt for å nå det. Nei da. Jo da. Nei da.

Ikke for det, jeg jobbet ganske godt (som alltid) så lenge jeg slapp å gå, gå i stige, bøye meg, snu meg fort eller miste balansen. Nå er det ingen som krever at jeg skal miste balansen i en jobbsituasjon, men plutselig så skjer jo det unngålige...vi vet alle hvordan det er. Dessuten, eller dessverre, så er det også sånn at hvis jeg mot formodning skulle vært så uheldig å miste noe så er det mistet. For alltid. Og det er jo mindre kjekt, kan du si.

I denne ikke-gående, ikke-klatrende, ikke-bøyende, rettfrem-seende og veldig balanserende tilstanden stod jeg som et tent lys i påvente av nye arbeidsoppgaver man kunne ta seg til i stort sett statiske posisjoner. Så ropte *ara! ”EN VEPS!” Og jeg bare...gynget meg bort til henne for å se hvor problemet lå. Jeg halter nemlig ikke når jeg er støl, jeg gynger. Ganske heftig.

”Det ligger en veps. Her! Inne! Den lever altså!” Og jeg bare...ooookeei..? Hvorfor står vi og ser på den? Også bare SKVIS! også levde den ikke lenger. Det var ganske anstrengende, faktisk. En veps ruver ikke så grusomt mye over bakken (eller gulvet) (eller noe som helst annet), men selv de minste tuer kan velte et stort lass. Så jeg tøyde litt på balansenerven mens jeg kjempet mot horisonten frem til jeg trygt landet på begge bena.

”Altså, du drepte den altså!” Og jeg bare. ”Well. Duh-uh!” Og hun bare ”Men det var jo en veps!” Og jeg bare ”Det er mitt argument.” Og hun bare ”Men en veps dør hvis den stikker noen, så den vil liksom ikke stikke.” Og jeg bare ”Oh my God. Det var en veps. Hva er du liksom? Innsektsbeskytternes maskot?” Og hun bare ”Hadde du likt hvis noen tråkket på deg?!” Og da orket jeg ikke svare en gang, eller tenke, eller puste. Så jeg bare ”Hmm, du burde jo vite hvordan det er å bli tråkket på...så?” Og da svarte ikke Sa*a, så jeg bare...neivel.

Også fortsatte hun! Jeg mener omg, let it go! ”Altså, en veps stikker bare hvis den føler seg trua! Og da døøør den!” Og jeg bare ”So, nå er den dø uansett, null mer diskusjon. Gå å vask et eller annet!” Og hun bare gikk ikke, men fortsatte om denne vepsen i et tidsrom som lignet på evigheten. On and on, she went. Og jeg var jo så støl og derfor bundet til stedet.

Hele situasjonen minte meg så mye om da vi diskuterte sult i Afrika og jeg bare ”Herregud, det er jo bare barn da..!” Også reagerte Sara (oisann!) skikkelig, liksom.

Og jeg bare

Pe*sOut!

Dagens treningsøkt: Bosu!

2010-08-24T22:35:00.001+02:00

Bosu. Bosu –en, form for mosjonsgymnastikk på en meget blaut halvball. Også kjent som livsfarlig.

Livsfarlig. ~farlig, som fører med seg livsfare. Se Bosu.
(Fritt kopiert fra virkeligheten og www.dokpro.uio.no)

Klokken 09.30. Fortsatt trange øyne etter en litt for kort natt, for mye Skyr og altfor mye kaffe inntatt. Spenst. Du tror du skal dø, og lite vet du om at du er så nær sannheten som noen gang. Bosutimen står for tur.

Min manglende eleganse er ikke en sjokkerende nyhet for verden. Ei heller min ikke-eksisterende balanse og minuskoordinasjon (som faktisk er et ord, ifølge Word!). Dette er alle sannheter som for lengst har blitt skrevet i stein, og ellers godt mottatt på de fleste kontinenter. (Sånn bortsett fra i den delen Kina ligger, hvis du spør Kristine.) Men at det er en treningstime spesielt designet for å understreke alle disse totale manglene var jeg virkelig ikke klar over, og hadde det ikke vært for at jeg er så lite konspiratorisk man kan bli ville jeg trodd det var nettopp det...en konspirasjon.

Jeg er fult og helt inneforstått med forvandlingen som inntreffer så fort jeg krysser dørene til butikker med gjennomsnittspriser på 600 eller høyere (eller med knusevennlige varer). Det at kroppsmassen eser ut til det tredobbelte og at alle varer plasseres rundt meg, og bare meg, i det jeg skal snu meg er gammelt nytt. Null stress for meg, og null stress for butikkene, slik underholdning drar nemlig folk. Du vet, den store elefanten midt i rommet ingen orker å prate om, men ingen kan la være å se på. Den elefanten.

Bosutimen i dag var litt sånn, bortsett fra den helt uventa reaksjonen på både meg, svake ankler og den hersens ”ballen” som lå under, ved siden av, under, ved siden av og under meg sånn en gang i mellom som det passet den. Poenget er å stå på den, jogge på den, hoppe på den, snurre rundt på den, ta knebøy på den, ta utfall på den, trene på den. Uten å falle av. Man trener mage og rygg, sa folk. Man får jævla vondt, sa Torgeir.

Først skulle vi bare plassere det ene beinet midt på ballen for å finne balansen. Så skulle vi gå opp og ned, og opp og ned, og opp og ned. Også skulle vi gå til sidene, hoppe litt, ta et par kneløft og et par utfall! Kom igjen, 4 ganger til! Jeg hadde så vidt turt å ta opp det andre benet mitt, jeg, og ikke var jeg noe særlig god på det heller. Så de fortsatte, og jeg fortsatte. De tok sit-ups, jeg traff ikke en gang ballen. De tok push-ups, jeg tar ikke en gang push-ups med knærne i gulvet...langt mindre på en halvball. Jeg stod fortsatt skremt til det hinsides på toppen av ballen, stiv av skrekk og paralysert av tanken på å røre meg. Så jeg stod der, like så greit.

De andre hoppet. Jeg gynget litt, men det var mest fordi jeg var svimmel. De trange øynene fra for 20 minutter siden var blitt erstattet av store hull. Skyr/kaffekomposisjonen var i full retur og jeg knuget meg fast med tærne. Det funker egentlig ikke å knuge seg fast med tærne, jeg har hvert fall aldri vært borti det før, men jeg vet helt sikkert at jeg gjorde det i dag.

Så etter en time med unormale, fysiske utskeielser kunne jeg endelig kravle ned. Skjelven latet jeg som om jeg tøyde muskler jeg virkelig ikke hadde brukt bare for å passe inn. Akkurat som jeg gjør i spinningstimene når jeg ikke orker å sykle mer. (Bakdelen der er at jeg glemmer å være andpusten mellom sangene.) Trikset er nødvendigvis ikke å trene, men å vite hvordan du skal fake tilfelle du måtte trenge det.

Så etter et kjapt måltid og 20 minutter i dusjen tenkte jeg ”Jøss, denne timen må jeg ta neste tirsdag også!” Jeg lærer liksom aldri.

Peas Out!

Og der var det midvinters gitt! (Advarsel: treningsblogginnlegg!)

2010-08-24T00:27:00.000+02:00

Sånn rent temperaturmessig lyver jeg jo litt...men det ville uansett ikke vært første gang (bortsett fra at jeg ikke løy om noe som helst i forrige innlegg, så det er sagt), så jeg tar ikke det så fryktelig tungt. Det holder med den minste klypen salt du har. Den veldig lette. Av aluminium.

Midtvinteren slo til ca kvart over ni, sånn rundt halvveis i min (nesten) daglige (!!) joggetur. Så stod jeg der da (her lyver jeg igjen, for egentlig jogga jeg) med mørket ganske så fullstappa rundt meg (nok en liten modifisering) og begynte egentlig å bli ganske engstelig (helt ærlig). Du vet, skrekkfilmscenen med ”Ikke løp inn på denne mørklagte stien her helt alene”-skiltet og varselslamper jeg fysisk måtte beseire på egenhånd for å komme meg gjennom.

Etter ca tre minutter og langt fra noe som helst menneskelig eller noe som var tegnet av Svein Roar Andersen (og seriøst, hvis du er innenfor grensen til Mjøndalen og ikke er i nærheten av noe som er tegnet av han...da er du på ville veier!) hørte jeg skrittene bak meg. Og jeg bare: ”SHIT! BELUR!” Også jogga jeg enda litt til før jeg måtte snu meg og bare...ingenting! Så jeg fortsatte med Robyns desperate forsøk på å overdøve Glommadrønningene i ørene. Pulsen på maksgir og bein som ikke ville ta meg fort nok frem.

Rundt neste sving! Den hersens Pocahontassangen som, ene og alene, er laget for å skape frykt blant skremte joggere på mørklagte, øde stier verden over tok nesten overhånd. Også kom skrittene bak meg tilbake. Hvis jeg hadde hørt veldig godt etter så hadde jeg nok hørt at skrittene var mistenkelige like bassen til Robyn. Men herregud, hva gir du meg?! Man har rett og slett ikke nok energi å gi hvis man må manne seg opp til å kjempe for livet. Så i en slags faenmegivold forvirra beslutningsprosess snudde jeg på hodet og forventet nesten å se en motorsag etterfulgt av en eller annen Mjøndærsgærning forvist til søppeldynga av bygdedyret i -99. Og om ikke det, hadde det så bare vært en gammel dame bak meg med hunden sin hadde jeg dødd. Jeg hadde parkert tøflene (eventuell joggeskoene) og lagt meg rett ned uten puls. Da snakker vi toppidrettsutøver. Maks til minimum på ca tre hundredeler.

Så jeg snudde på hodet. Og så ingenting. Snakk om antiklimaks! Jeg skvatt nesten bare av det. Jeg holdt faktisk på å dø av antiklimaksets fysiske påvirkning på kroppen. Men heldigvis holdt jeg hodet kaldt som en annen Lars Monsen!

Hva som venter meg rundt neste sving? Jo, det er en mann på sykkel med hunden sin. Og da mener jeg helt seriøst at jeg holdt på å kvele både han og hunden. Fy søren, hvilken psyko sykler rundt med en hjulbeint hund klokken ti på halv ni på en mandagskveld?! Jeg pustet ikke på 15 minutter. Minst. Det kan være at jeg overdreiv akkurat der og da, men han smilte skummelt, og han hilste! Herregud, har han ikke skjønt at nordmenn ikke hilser?! VI HILSER IKKE! Gale mennesker hilser. Jeg vil ikke dø! Vær så snill! Så jeg jogga videre. Fort som faen. Også hørte jeg hundestønn bak meg. Og da holdt jeg på å dø igjen. Så jeg jogga fortere, og fortere, og fortere og snudde meg. Og bare...ingenting. Ikke en gang en fot. Også hørte jeg etter bassen og bare...aaah!

Og nå er jeg hjemme og innser at dette er alle antiklimakshistoriers mor og lurer kanskje på om jeg skal leie inn hele den norske skuespillergarde sånn at jeg kan lage en...typisk norsk film!

Jeg lurer på om neste tur etter 8 skjer et sted på lyskastere, vakter, barnesang og vaffelsalg. Og kanskje et par godt strategisk plassert blomsterbedd...sånn for hyggens skyld!

Peas Out!

Elvefestivalen!

2010-08-22T21:10:00.001+02:00

Etter litt om og men, dager med indre diskusjoner på det eksistensielle planet og dype inngående sjelevandringer kom jeg endelig frem til å ta Elvefestivaljomfrudommen min. ”Hvorfor ikke nå?” var det store spørsmålet i går, og i dag er det elegant erstattet med det enkle spørsmålet ”Hvorfor?”. Jeg skal ikke være vanskelig, virkelig ikke, for jeg visste vel mer eller mindre hva jeg gikk til før jeg gikk dit, men samtidig ikke.

En ting er de sinnsvake Drammensdraktene. Barbent i smale mokasiner (herrejesuskristus, er du klar over hvor klamt det er?!), høyvannsbukser (eller, mitt personlige hatobjekt ”chinos”) og rutete skjorter. Eller enfargede skjorter. Eller stripete skjorter. Fellesnevneren for skjortene? Jentebabyfarger! Og jentene er ikke hakket bedre. Jeg er ikke fyllesyk, jeg er Drammenskvalm.

En helt, helt annen ting er selve konsertarrangementet som lyser av et fantastisk potensialet. Ikke bare har de artister som (uten tvil) drar publikum, men de har en hel by + omegn i festhumør. Bare tenk. Elvefestivalen er den dagen i året man kan møte alle fulle 40+åringer på en gang. På en gang! Jeg blir glad inni meg av mindre. Og hvis du er ekstra heldig møter du en gjeng fulle fjortenåringer slengt bak et asiatisk-something-something-mattelt i frykt for å møte de minst like fulle foreldrene sine. Forskjellen er at fjortenåringene fortsatt eier litt skam i livet. Hurra for de!

Også har du køene. Stedet man, enten man vil eller ikke, møter på alle de man gikk på skole med, men som man nå tenker ”Herregud, jeg hadde glemt at du lever!” når man først ser de! Kjempehyggelig, spesielt siden interessen for det andre mennesket nærmer seg bortimot toppunktet på likegyldighetsskalaen og kjedsomheten når et nytt klimaks. Da vet man at man er på festival, og at det samtidig er stor stas.

Dessuten, og dette er helt vilt, måtte man stå og stå og stå og stå i inngangskøen hvis man hadde kjøpt billett på forhånd. Hvis man var så glup å kjøpe den i døren derimot, kunne man spasere glad og fornøyd (nesten) rett inn. I mean...come oooon! Som Iris ville sagt: Uholdbart! (Jeg tror hvert fall Iris ville sagt det.) Og ølteltene. Herrejesus. Jeg kjempet for livet i et desperat forsøk på å kjøpe noe (anything) å drikke på. Vi snakker en halvtime med puffing og knuffing og dytting og ”Heeeeeei! Kahnduh*hikk*ikkeeeh seeh meej eller?!” Herregud, jeg kan ikke bare se deg, men etter den ånden din trenger jeg ikke drikke mer i kveld heller. Og du...please leave my personal space. U smell. Asså, folk!

Hæ? Du mener at jeg er for sær, og at jeg må regne med litt ekstra pågang av folk når det er festival? For det første. Det er en ”festival” og for det andre...snakk om organisering gone wrong! Så jeg sendte en mail til arrangøren av konsertene. Og han var så hyggelig! Konstruktiv kritikk, vet du, man skal ikke klage hvis man ikke gjør noe med det! Så til neste år (og jeg lover dere) skal jeg snike meg inn på alle mulige planleggingsmøter for ”festivalen” og hviske glupe organiseringstriks i ørene på de som står bak hele opplegget. Og jeg skal søren meg innføre kleskoder. Kanskje jeg skal inflitrere DT også, så jeg lettere når Drammensørene?

Og...og...og...jeg ble gjenkjent som TorgeiriDrammen i går! Ha! Best ever! Sånn ca under andre sang av Postgirobygget kom det en dame opp bak meg og spurte om jeg var TorgeiriDrammen og jeg bare o.O! U know me?! Det var ganske hot! Jeg er totally den nye rikskjendisen i Drammen. Lett.

Så...nå skal jeg virkelig ikke spise mer i dag (jeg hadde gjort skam på Norges ansikt utad hvis de visste hvor mye jeg har klart å trøkke ned) og skal prøve å surre meg til en liten, (og veldig, veldig) rolig gåtur med Iris. Vi snakker jeans og cardigan, ikke treningsbukse, joggesko og klam spandex tskjorte. Det er nemlig ikke heeelt dagen.

Peas Out!

Oh my!

2010-08-13T23:19:00.000+02:00

Herlige, herlige flyturer!

Akkurat nå (altså, i skrivende stund) sitter jeg i en stakkars hermetisk tube. En slags flygende Palestina på vei inn i en fremtid jeg er usikker på om jeg ønsker skal være lys eller mørk. Dramatisk? Not so much...bare mitt helt vanlige, positive meg!

Hvordan gjøre dette minst mulig ufint..? Oh wait, jeg er han som ikke bryr seg så mye, sånn egentlig. So..here u go! (Og til dere som sitter rundt meg nå: hvis dere ikke liker tanken på at jeg baksnakker dere rett foran dere burde dere kanskje latt være å glane over skuldrene mine på ting dere faktisk ikke har noe med!) Dessuten...hadde jeg oppført meg som medpassasjerene mine gjør ville jeg strengt talt baksnakket meg selv!

Såå...Issue #1
Ca fem cm fra min venstre albue. Og gudene skal vite (evt vet) at jeg gjerne skulle forkortet avstanden veldig fort. Og veldig hardt. Vi snakker et par. Et tyrkisk par. Som krangler. Både på norsk OG tyrkisk! HappyStappy-Torgeir med andre ord. Ikke det at jeg helt har skjønt hva de krangler om, for mitt venstre øre har nemlig proppet seg opp etter oppgangen fra Turkiet (for 3 mentale døgn siden...egentlig bare 2 timer eller noe sånt).

Issue #2
I tillegg har jeg blitt forkjølet, og det venstre neseboret renner som selveste Drammenselva på en god dag. Og da snakker vi konstant fossing. Så med disse fysiologiske attributtene(?) godt plassert på samme side har jeg en følelse av å presse hodet ut i midtgangen (jeg sitter på venstre side) for å opprettholde en slags indre balanse. Yoga i veldig stillesittende stilling, med andre ord. Denne desperate utjevningen har, tragisk nok, ført til jevne forsøk på halshugge meg med den sørens (foreldrene mine leser nemlig denne bloggen også) cabincrew-skrulle-tralla. Og nei, når jeg sier jeg vil ha kaffe mener jeg ikke te med kaffeutseende! Brunt, varmt vann. Hva gir du meg?! Tydeligvis ikke kaffe..!

Issue #3
Og når du ikke har skrulletralla eller skarpe hofteben fra flyvertinner som ikke har spist på fem mnd i frykt for å miste jobben som slår borti hodet mitt har jeg ungene på motsatt side av midtgangen. Som satt å spise BurgerKingmat på flyet i stad. Kall meg prippen, men srsly...de har pommes frites på flyet også. Tru det eller ei. (Nå høres det ut som om jeg klager på at de spiser BurgerKingmat, og det gjør jeg også. Men det er ikke det eneste problemet. Nemlig.)

Issue #4
Og bak meg sitter Mr. LongLegged og pusher knærne sine inn i stolryggen min som et hint om at jeg skal rette opp setet! Well, GUESS what STUPID! Det er tatt opp, så slutt å kna ryggraden min med de helvettes (beklager språket) boney kneskålene dine før jeg knuser de! (Ok, kanskje ikke.)

Men når du leser dette er ikke dårlig hørsel, rennende nese eller andre mennesker et problem lenger. Da har jeg endelig sluppet ut av my own personal Palestine (evt hell) og kan nok en gang bevege meg på fri jord og utnytte meg av...3G og normal intimsone! Hvor fantastisk det skal bli!

(Potensielt) Issue #5
Det eneste jeg stusser litt over nå er at parkeringsplassnr ikke ble skrevet ned på mobilen før jeg dro, så hvor den bilen står er like spennende for meg som for dere. Man får nemlig ikke mer moro enn det man lager selv.

Peas Out!

Ååhgud.

2010-08-11T16:02:00.001+02:00

Her sitter jeg, i Tyrkia, på ferie og nyter fred og ingen fare og litt for feit og sterk mat. Også plutselig. KABOOM! Seriously. Hver gang jeg går på do kan jeg ikke bli annet enn sjokkert over hvor mye et menneske som spiser så lite (for tiden) kan holde på i forhold til veeeeeldig regelmessige toalettbesøk! Asså, du kan stille klokka etter når jeg går på do. Eller, hvert fall sette alarmen på hvert femte minutt. Men som den slående, positive personen jeg er klager jeg ikke. Jeg spiser istedenfor mer i god tro (viten?) om at alt jeg spiser vil gå gjennom systemet før du har rukket å si karbohydrater.

I tillegg har jeg fortsatt med jogging her nede, og jeg slår meg selv hver dag. Altså, rekordmessig. Først litt over 25 minutter, så litt under, så 20, så under 20. Jeg er, as u all know, best.no.ingenprotest.com!

Dessuten er jeg i hard drakamp om å kjøpe en splitter brukt iPad kjøpt i USA (ellernoesånt) for en stund siden. Men den er nesten så godt som ubrukt, og hvis jeg er heldig blir den min og bare min! TENK! MEG MED IPAD! Jeg kommer til å bli enda kulere enn den kuleste gutten i gata (som allerede var meg). Dessuten så gir den meg helt nye muligheter til blogging. Bare se det for dere. Jeg kan sitte ANYWHERE å blogge…så lenge det er wi-fi i nærheten. Men ærlig talt. Hvorfor være på et sted det ikke er wi-fi i utgangspunktet?

Og over til ferien. (Jeg burde vel blogge om noe mer enn regelmessige toalettbesøk når jeg først skal skrive om ferien? Eller skal jeg utbrodere mine nye malingsegenskaper for dere?) Jeg er medium stekt på alle kanter og godt saltvannsmarinert. Også på innsiden. Kjøttet er lettere mørt, med en hint av sjø og Gucci by Gucci – SPORT. Dessuten er lommeboken trent, og jeg sitter igjen med blant annet to jakker. En kort, sort med dobbeltspennknapper. Og en lang, sort med dobbeltspennknapper og belte. Og den lange, sorte (med dobbeltspennknapper og belte) er seriously det beste kjøpet jeg har gjort på lenge. Guess – 2900 kroner – satt ned til 800 kroner. Og den sitter dødsbra! Lurvhs it.

Såh, nå sitter jeg egentlig bare på vent frem til høsten trer inn for fult (den har kanskje ikke begynt å tre inn enda i det hele tatt?) så jeg kan stalke (jeg kommer ikke på hva ordet for hva spøkelser gjør er, så det ble det engelske ordet ”stalke” istedenfor…FREAK OUT! PLZ, help!) Drammen! Jeg er for god på å avbryte med parenteser og lange digresjoner. (Jeg skjønner såå hvorfor dere gidder å lese dette her.)

Og nå skal jeg spise enda mer feit og hardt krydret mat. Jeg kommer til å bli så tynn! Heia meg! Og forresten…sett over penger til kontoen min, så jeg får råd til iPaden…du vet like godt som meg at du vil at jeg skal ha den. Tenk på alle de fantastiske innleggene. I promise u!

Peas Out!

Lang tid, ingen sjø!

2010-07-25T20:40:00.003+02:00

Okei. Hei.

Jeg vil blogge igjen, men jeg har ikke turt, fordi jeg er så redd for at dere skal drepe meg fordi jeg ikke har blogget på en periode. Stakkars meg som har så grusomme lesere!

So anyways...jeg har såååå masse jeg vil fortelle om, men halvparten er uaktuelt at jeg skriver ned. I mean, seriously, skal jeg utsette hele livet mitt på grunn av dette? Think not.

Så. I går fikk Iris parkeringsbot. FNIS! Men jeg og Henriette lovte at vi også skulle betale litt på den...as if! Det var jo ikke vi som parkerte der!

Og jeg har begynt å trene. I KNOW!o.O Men jeg har funnet ut at det er en slags naturlig Paracet. Så nå er jeg all ”En dag uten trening er en dag uten mening!”. Ironisk nok kjenner jeg hodet dunke litt nå, selv om jeg har vært superflink gutt i dag og trent masse!

Sånn ser jeg ut etter trening. Og der blåser jeg ut kinnene mine for å virke tykkere enn jeg egentlig er!

I dag så jeg, Marianne og Trine Drag me to hell ferdig! Og den er ikke minst like skummel i lyset som i mørket. I lyset er den egentlig bare morsom. Så nå sitter vi slengt rundt i stua (en av de) til mamma og pappa og fordriver tiden.

Derfor blir dette et superkort innlegg fordi jeg bare må sprekke den bloggløse boblen...også kan jeg heller komme sterkere tilbake i morgen. Eller til uka. Eller....neste måned? Den som lever får se!

Peas Out!

17. mai er vi så glad i, moro vi har fra morgen til kveld!

2010-05-13T04:56:00.000+02:00

Det er ikke slik at jeg hater 17. mai, sånn egentlig. Jeg er, på lik linje som de fleste andre nordmenn et ihuga tradisjonsmenneske som setter stor pris på den friheten vi har her i landet. Problemet ligger vel mer i måten man feirer det på. Folk i tog, folk i penklær, folk som kaster rundt seg med tåpelige fraser som ”Gratulerer med dagen!”, barn i...ja, barn generelt. Det er masse, og det er masse på en gang.

For det første. Tog.
Ideen bak er slett ingen dum idé, men teori og praksis er nødvendigvis ikke hånd i hanske. Egentlig er teori og praksis mer som hånd og hanske. Når hånden først ikke trenger en hanske er hansken i veien og burde forkastes.

Nordmenn har elendige køegenskaper. Det ligger rett og slett for mye sannhet i Lene Kongsvik Johansens ”Enkeltindividets protestvise!” til at vi kan benekte fakta. ”Jeg stå’kke i kø altså, for akkurat meg er det unaturlig!” Uansett hvor man er i verden kan man se seg rundt i uendelige turistkøer for å kartlegge prosentandelen av nordmenn. Det klages, det skrikes og skråles, dyttes og skumpes, svettes og gråtes.

Dette gjelder også i 17.mai-togene, bortsett fra at den internasjonale prosentandelen i denne sammenhengen bruker andre flagg. Hulter’ti’bulter skal vi samle hele den norske nasjonen i tog over det lange land. Her skal det skrikes og skråles, dyttes og skumpes, svettes og gråtes. Vi gir oss ikke før tungene sitter fast i ispinner og svake mumlinger av en nasjonalsang, som for lengst er fintygget av tidens tann, fyller landet.

For det andre. Folk i penklær.
Ideen bak er, nok en gang, slett ingen dum idé. Men så var det dette med hånd og hanske igjen. Hva er pent, hva er fint nok og hva er så stygt at man burde fått bot? Alt er relativt, men det er relativt mange som burde fått bot også. Nå skal ikke jeg leke noe Jan Thomas, men jeg kan gi et par tips om hva man godt kan unngå:

Sportsolbriller til bunad, kjoler av nervøs fløyel, kjoler i samme utførelse som stoffene i gardinene du kjøpte tidlig på 90-tallet, uformelige linkjoler i valgfri farge, kombinasjonen av fargene rødt, hvitt og blått, bunadsparaply, bunadsslips, kjoler selv horene i Tyskland ikke ville blitt sett døde i, joggings, etc. Listen er lang, men er du usikker så hold deg for all del hjemme.

For det tredje. ”Gratulerer med dagen!”
Oversatt: ”Gratulerer med at du bor i et av verdens aller beste land, du betaler tross alt NRK-lisensen så dette fortjener du! Spis en pølse til forresten, for jeg har hørt at det går bedre i disse afrikanske landene...og sånn.”

Jeg er helt og fult klar over at man ikke kan gå rundt og hjelpe alle sammen hele tiden. Faktisk så bruker jeg store deler av min egen tid på å ikke hjelpe noen i det hele tatt, men når vi først er samlet alle på en gang kunne vi jo kanskje tatt i et tak sammen? Det er ikke de store omveltingene jeg snakker om, men kanskje et par skoler, en grei slump penger og kanskje noen bunader til de søte afrikanske jentene. Hvis vi er heldige, og spør virkelig pent, kan sikkert Se og Hør avse et par lusekofter på toppen av det hele.

For det fjerde. Barn.
Nok en gang, hånd og hanske, men ikke la meg gjenta meg selv til det kjedsommelige. La oss anta at jeg ikke er den eneste i hele landet som virkelig må puste med magen, telle til ti og tenke glade tanker preventivt for ikke å skade de ”søte små”.

-

Jeg har derfor vært føre var i år. Jeg drar til Oslo! Nå høres dette sikkert fryktelig paradoksalt ut, men jeg er fult klar over at alt det jeg har nevnt er det mer av i Oslo. Forskjellen er at jeg ikke kjenner like stor prosentandel av Oslobefolkningen som jeg kjenner av drammensere. På den måten slipper jeg å hilse på alle de menneskene jeg normalt ville skiftet gåretning, eller i det minste krysset gaten, for ikke å møte. Jeg er ikke et spesielt opptatt menneske, men jeg er såpass opptatt at jeg med hånden på hjertet kan si at jeg ikke trenger å prate med gud og hvermann bare fordi de har lagt meg til som venn på Facebook, eller tilfeldigvis har gått i klassen min tidligere.

Når dette er sagt ønsker jeg alle en hjertelig god feiring og en fantastisk 17. mai!

Gratulerer med dagen!*

Peas Out!

*Gratulerer med at du bor i et av verdens aller beste land, du betaler tross alt NRK-lisensen så dette fortjener du! Spis en pølse til forresten, for jeg har hørt at det går bedre i disse afrikanske landene...og sånn.

Naboer.

2010-05-09T01:00:00.003+02:00

- og du som trodde Kristoffer Joner sleit!

(VENT! Jeg har helt glemt bort reisebrevet mitt.)

På torsdag var jeg og Marianne ute på nye omreisende eventyr, og siden New York er litt for langt unna og jeg bare hadde en fridag valgte vi derfor heller Fredrikstad – der hvor endene møtes! (Og det er jo, i disse tider, en ganske så god egenskap.)

For de av dere som ikke er venn med meg på Facebook (når skal dere egentlig lære at dere burde opprette fangruppen ”TorgeiriDrammen”?) skal jeg øse av mine erfaringer.

Tikk.tikk.tikk. Torsdag sjette mai tjueti klokken elleveførtitre.
Torgeir og Marianne passerer Moss Lyftbrygge, Rygge.
I hele ærlighetens navn. Dette er ikke noe lufthavn. Jeg tvang Marianne gjennom en intens ikke-blunke-konkurranse allerede en halvtime før vi kom dit. Får man så mye som et halvt tiks i venstre øyelokk når man kjører forbi i retning Sverige går man glipp av hele...lufthavnen. Marianne ble i tillegg svært sjokkert over flyet som så vidt unngikk biltaket i det vi kjørte forbi. Ikke fordi det var uforskammet nære, men fordi det faktisk tok av. Fra Rygge går det nemlig maks seks fly om dagen, og eventuelle skader hadde vært så små at luftrommet over Moss ikke ble stengt da Island herjet som verst. Dessuten...hvis noe hadde skjedd i luftrommet over Moss og flyet hadde falt ned (som det heter i en eller annen barnesang) ville ikke de som har vært i Moss løftet noe særlige på verken fingrene eller øyebrynene. Spesielt ikke de som bor (evt bodde) der..!

Tikk.tikk.tikk. Torsdag sjette mai tjueti klokken tolvelleve.
Torgeir og Marianne inntar omsider Gamlebyen. Jøsseball, så charmanté!
Vel, dette var egentlig ren løgn på flere nivåer. For det første var jeg litt for tidlig ute med oppdateringen, og for det andre...charmanté? Ikke veldig.
Etter en runde på landsbygda endte vi opp på landsbygda. Forskjellen var et par kanoner, en glassblåserhytte og noen trehus. Nei, vent litt! Forskjellen var parkeringsautomatene...beklager.

Tikk.tikk.tikk. Torsdag sjette mai tjueti klokken tolvtjuefem.
Torgeir og Marianne har problemer med språket...men merker at de innfødte er glade for besøk.
Vi tror det var glede. Og de snakket masse, de tre innfødte som var der. Jeg tror egentlig ikke noen av de egentlig snakket så veldig østfoldsk, men omreisende som vi var er det muntlige språk uansett et hinder, og det universelle språket er mye mer universelt. Marianne tegnet og pekte, jeg hoppet og slo hjul. Alt jeg ville ha var en cortado, men i Fredrikstad får man kun kaffe kokt på korn og erter. Det gjorde de også under andre verdenskrig, og det var sånn rundt her et sted jeg skjønte hva de gjorde for å få endene til å møtes!

Jeg orker egentlig ikke kommentere dette bildet..!

Etter en rusletur rundt i ”sentrum” av Gamlebyen, et par halvtimer på den lokale kirkegården og snubling over brostein (jeg mener...come on! 2010 kaller!) så vi oss lei, og:

Tikk.tikk.tikk. Torsdag sjette mai tjueti klokken trettenfemtini.
Torgeir og Marianne ser seg ferdig med Fredrikstad, skrur på bilen og vender snuta så i lende! Peker!
Det tok ikke lange tiden for menneskeheten, men det var mer enn lang nok tid for oss. Og i slitenhetens navn meddelte en, i overgjennomsnittet varm, Marianne at hun måtte skru på bilen før hun svettet i hjel.
(Digresjon: Jeg og Sara hadde nesten lignende samtale på jobb her om dagen, hun sa: ”Skrudde på bilen...blabla..husker ikke..!”. Jeg sa: ”Prøv igjen..!” Hun sa: ”Eeehm..tenne på den..?”. Ikke den kjappeste tenkeren i boksen, med andre ord. Digresjon slutt.) Uansett..
Marianne skrudde på bilen, kjørte litt rundt omkring og fikk ned kroppstemperaturen på et noe kjøligere nivå. Fredrikstad kunne vært mer spennende, var vi begge ganske så enige om, men lite visste vi at Råde også ligger i Norge.

Tikk.tikk.tikk. Torsdag sjette mai tjueti klokken fjortenseksten.
Torgeir og Marianne er langt ute i geografien.
Marianne er en gammel sjel, og deler, litt for velvillig, alle sine herlige utrykk som sender meg ned i det dypeste dype av det dype. På tross av dette er jeg allikevel glad i henne, sånn langt ute i geografien...selvfølgelig.

Tikk.tikk.tikk. Torsdag sjette mai tjueti klokken fjortentrettito.
Torgeir og Marianne har funnet ut at det er ca ingenting i Råde!
Seriously. HØL! De hadde Rema og Ica og et treningstudio i Kiwifargene. Også var det en ganske stor bussholdeplass der, som også ble brukt som parkeringsplass for Rema. På Rema kjøpte vi is, og bare så dere vet det...alt er enklere å mime enn cortado.

Tikk.tikk.tikk. Torsdag sjette mai tjueti klokken femtentjueni.
Torgeir og Marianne kauker til Flashdance!
Sånn går det når man har vært i Fredrikstad. Da er alle eventuelle forsøk på å gjøre livet kortere hjertelige velkomne. Det skal også sies at fra et-eller-annet-sted-langt-faens-ivold-utenfor-Lier skrudde vi av all musikk, holdt helt kjeft og bare lot smerten ta over kroppen. Det føltes ganske fint.

Sååh! Konklusjon(er).
Ikke dra til Fredrikstad. Legg meg til som venn på Face. Ikke dra til Råde. Sett inn penger på kontoen min så vi kan skrive flere reisebrev. Ikke dra til Fredrikstad. Og sist, men ikke minst...ikke dra til Fredrikstad.

Neste gang så vurderer vi kanskje Asker, eller Kristiansand, eller Tønsberg...eller hvilket som helst annet gudsforlatt sted! Forslag mottas med takk, jeg er ikke så veldig stiv i lokalgeografien. Hvert fall ikke like stiv som Marianne.

-

Så. Naboer!
Jeg kom nettopp hjem fra Trine. Og hva finner jeg i hagen?
- En grill. (Greit nok.)
- Et kjøkkenbord. (Ok, kanskje greit...kom med en forklaring kjære naboer!)
- En bil. (What?! Serioulsy. Den smale stien frem til huset er så smal at jeg nesten ikke kommer meg frem en gang...men de har insistert på å kjøre en hel bil inn dit! En hel bil! Nå som jeg tenker over det burde jeg gjennomsøke leiligheten min på jakt etter bilnøkler, så politiet ikke kommer meg i forkjøpet og finner nøklene før meg.)

Asså, 4real. Det står en bil i hagen min. En hel bil. Det er ikke riktig, på noen som helst måte. Skal jeg gå å spørre de hva den gjør der? De er ikke heeelt norske, så jeg er litt usikker. Kan noen fortelle meg hvordan jeg mimer: ”Herregud er dere stressa i huet, eller!?”

Men nå er det God Natt!

Peas Out!

Awkward moment!

2010-04-29T22:03:00.000+02:00

Jeg og Kristine var nettopp på Kiwi. ”Hvorfor?”, lurer du sikkert på nå. For å handle vel!...men det er ikke det denne historien egentlig handler om.

Er du utlending?

Etter ca et halvt mikrosekund (en tid, ifølge Kristine, som er så kort at man ikke en gang rekker å knipse før det er forbi) stagnerte køen fordi Kiwimannen hadde klart å slå inn noe på vekt istedenfor et-eller-annet-jeg-egentlig-ikke-orket-å-forholde-meg-til-og-helt-sikkert-en-feil-jeg-aldri-hadde-gjort-selv-greie. Køen bestod nå av damen foran meg (som var en del av problemet), meg og Kristine, en tilsynelatende norsk, godt voksen dame og noen kids (som egentlig var eldre enn både meg og Kristine...men som prøvde veldig hardt*).

Så, fordi han Kiwimannen hadde driti seg loddrett ut og derfor ble så flau at han burde dødd ropte han på en annen Kiwimann som kunne hjelpe han ut av knipa. Køen med meg og Kristine i ledetog flyttet seg over i den andre kassen. (Det er veldig greit å ha med Kristine i køsammenhenger, folk skyr deg som pesten!) Etter en uanstendig lang kassapålogging begynte han å pipe inn varene våre SAMTIDIG som han pratet med Kiwimann nr 1 som fortsatt satt ganske så dypt i det.

Feil, feil, feil.

Altså, nå er ikke jeg så veldig prippen på at man ikke skal prate med sine kollegaer når man jobber...men det er alltid en fordel at man overveier ordene sine. Uansett hvem som står rundt deg!

Kiwimann nr 2: ”Men hvis du bare hadde trykket på (Her orket ikke jeg høre lenger)-knappen så hadde det ikke vært noe problem! Hehe.”

Kiwimann nr 1: ”Nei, for det funker aldri med meg!”

Kiwimann nr 2: ”Nei, kanskje ikke kassene våre liker utlendinger! Hahaha!”

Kiwimann nr 1: ”Nei...haha!” (Han er forresten ikke helt norsk, hvis du ikke skjønte det..)

Tilsynelatende norsk dame: ”Min bestemor var amerikaner. Kanskje ikke jeg skal bruke disse kassene DA!” (Jeg lo, Kristine skjønte at hun ikke tullet...)

Kiwimann nr 1: ”Han hater utlendinger, skjønner du. Jeg prøver å få han sparket.”

Tilsynelatende norsk, humørsyk dame: ”Jeg er faktisk utlending jeg også! Du burde prøve hardere.”

Torgeir tenkte: ”Herregud. U didn’t!”

Kiwimannen nr 2: ”Neeei, men atte-det-var-bare-en-kremthost-tull da!”

Da gikk vi. Og nå, i etterpåklokskapens navn, angrer jeg meg på at jeg ikke snudde meg og sa: ”Næmmen, guuuud, så godt norsk du snakker!” Eller ”Du tuller, sant?”, eller ”Var hun en sånn derre afroamrikaner?? For du har blitt veldig hvit..!”.

Så moralen i historien: Den finnes egentlig ikke. Bortsett fra a) Ikke prat med kollegaene dine når du jobber...eller b) Gro litt humor. Det koster deg så veldig lite! Eller c) Etterpåklokskap lønner ingen! Just do it, når du først har sjansen!

Og bortsett fra det har dagen vært relativt smertefri.

Peas Out!

*Veldig hardt = ALTFOR hardt. Noen burde gått i seg selv!

Steinerbarnehageseminar.

2010-04-26T00:11:00.001+02:00

Ja, jeg vet jeg har vært i New York. Planen var egentlig å legge ut et langt og velskrevet (ja, særlig) skriv om nettopp dette. Men så innså jeg at ikke alt kan handle om meg, hele tiden. Dessuten savner byen meg allerede, så det er nok best at vi lar det forbigå i stillhet og heller lider oss gjennom smertehelvette i total tystnad. (Word godtok ikke smertehelvette som ord forresten, og da ble jeg litt glad.)

Såh, over til noe helt annet.

-

For en bitteliten stund siden var det ganske mye oppstyr rundt våre kjære Steinerskoler. Jeg skal ærlig innrømme at jeg verken løftet det høyre øyebrynet eller det venstre, og at saken ble oversett med knusende ro. Det var tross alt snakk om Steinerskolen, og som barn av den vestlige verden engasjerer ikke saker meg hvis det ikke handler om...vel, meg selv. I bunn og grunn.

Pipen fikk derimot en annen lyd i går. Klokken passerte fem på ettermiddagen (eller er fem kvelden?), det var lørdag, fint vær og Steinerbarnehageseminaret som hadde funnet sted et eller annet sted i Drammensentrum hadde nettopp avsluttet for dagen. Uvitende lykkelig stod jeg bak kassen på Indiska og lot den skitne byluften fylle lokalet. Jeg begynte smått å planlegge kvelden, og senket skuldrene sakte i takt med indisk sitarmusikk. Ingenting er så avslappende som en ujevn ”pling” og en falsk ”plong”.

Plutselig, ut av det klare intet stod de der. Sultne Steinerbarnehagetanter. De hadde ikke fått lært bort en eneste naturdans i løpet av dagen, ikke skiftet en eneste tøybleie av bambus, og på toppen av det hele...teen de hadde fått servert var ikke en gang økologisk dyrket. De var frustrerte, og de luktet frykt. Dessuten var Design Forum stengt for dagen.

Her gjaldt det å ikke få øyekontakt med noen. Fokuser på et punkt fem cm over hodene mens du prater, si så lite som mulig så fort du kan. Ikke la de ta på deg. Gudene skal vite at jeg ikke var så veldig opplagt til naturdans til den indiske sitaren som fortsatt ”plinget” og ”plonget” over de svette høytalerne, og de vet også (gudene, altså) at jeg ikke er videre komfortabel i bambusbleier. Det siste er selvfølgelig bare en antagelse...jeg lover deg.

En eller annen gang lærte jeg at lilla er en pedagogisk farge. På lik linje med en asymmetrisk frisyre og en enslig øredobb. For meg har dette bare vært ondsinnede rykter funnet opp av underutdannede (som meg selv..). Så feil kan man altså ta, og jeg skal aldri igjen undervurdere en underutdannet.

Klær ble kastet rundt! Kaos, kaos, kaos! Fillene føyk! Mellom riving og ratsjing og ”ooohing” og ”aaahing” løp jeg frem og tilbake mellom prøverom, kassen og desperate Steinerbarnehagetanter med mord i blikket! Har du sett Schindlers Liste? Jeg trenger ikke si mer.. Bortsett fra at den røde jakken til den hjerteskjærende, lille jenten hadde blitt erstattet med en i lilla.

Klesberget de etterlot seg fylte butikklokalet, og på en eller annen måte var det mer klær i butikken etter at de hadde gått enn før de kom. Jeg regner derfor med at vi, et eller annet sted under massene, kan om et par måneder finner en stakkars Steinerbarnehagetante i en krok, hvor hun klamrer seg til alt det lilla som er igjen å oppdrive.

Hvis vi ikke lokker henne ut med en kopp økologisk, grønn te i morgen da. Som selvfølgelig er blandet ut med lilla konditorfarge.

Peas Out.

PS. Vi er forresten tomme for de lilla tights’ene som var på salg. Beklager! Ha en fortsatt fin dag!

Forresten...

2010-03-14T23:04:00.000+01:00

Jeg tenkte jeg skulle la Kristine få en ufrivillig stemme ut i verden, gjennom Torgeir i Drammen. Lucky her!

Derfor heter det nye tilskuddet ”Kristines anbefaling”:

Kristines anbefaling: Ikke stopp en nys, for da promper man istedenfor. Personlig erfaring.

Og siden Kristine får lov til å anbefale, vil jeg anbefale:

Torgeirs anbefaling: Ikke spise knekkebrød med italiensk salat når Kristine virkelig snyter seg.

Peas Out!

Planleggingsdag.

2010-03-14T22:23:00.003+01:00

Not so clever, after all!

Warning, warning: New Yorkmas. Nok en gang fra Torgeir i Drammen from Norway!

I dag har jeg brukt all min tid på New York, Manhatten, bydeler, butikker, restauranter, steder, butikker, gater og butikker. På de tidligere New Yorkutfluktene våre har vi ikke planlagt så veldig godt, og jeg skjønner hvorfor akkurat nå. Jo mer du skal se, jo mer vil du se, og jo mer du vil se, jo mer skjønner du at du ikke får sett. Dritt.

Men vi tar for oss med godt mot. Man får nemlig ikke sett mer av ikke å planlegge, så vi gjør så godt vi kan. Nå sitter vi igjen med et tidsskjema så stramt at vi ikke kan svelge en ekstra gang hvis det ikke står nedfelt. Dette blir herlig! For ikke å snakke om at hver dag begynner klokken syvhundre sharp, og nåde den som ikke er ferdig dusjet til frokost.

Først fikk jeg litt hetta. Det er tross alt ”ferie” jeg skal på, ikke en voldtekt av kroppens bæregrense. Så fikk jeg litt mer hetta, for jeg kommer til å måtte sykemelde meg etter jeg kommer hjem, til tross for at jeg fortsatt har noen dager til rekreasjon. Men så. Helt ut av det blå kom jeg på at jeg skal stresse rundt som et skremt villsvin på jakt etter alt det (den virkelige) Vesten kan tilby meg. På Manhatten. Og da var jeg tilbake til meg selv. Man skal nemlig ikke puste på en ”ferie” som dette. Og når jeg tenker meg om har jeg heller ikke overbrukt ordet ferie noe særlig, men New Yorktur. Ferie har jeg før og etter jeg drar, men midt i ferien skal jeg til New York. Og slite meg ut på måter jeg sjelden gjør. Det skal bli så fantastisk deilig.

Egentlig hadde jeg planer om et langt helgeinnlegg, men det skjer ikke. For jeg skal nemlig til New York snart, og klarer ikke tenke på så mye annet.

(Jeg vet at du kanskje syns det er litt rart at jeg gleder meg så mye, for det er jo tross alt bare en ”ferie”...men hvis man ikke gleder seg går man glipp av en tredjedel av moroa. Såh...jeg gleder meg i høylydt ro og mak til jeg skal dra! Mwahaha!)

Peas Out!

Midt på Manhatten, mer eller mindre!

Høy på shopping!

Ikke så høy på shopping!

"No Standing, Anytime"-skilt. Den sto der...anytime, for å si det sånn..!

Heldigvis for at jeg ikke får sove...

2010-03-13T00:07:00.002+01:00

...for da får jeg nemlig en kjempekoselig dag på jobb i morgen.

Jeg vurderer å si opp jobben min, vennene mine, leiligheten og resten av livet mitt slik at jeg kan flytte til en hytte langt ute i helvette (Vennesla for eksempel) og skrive bok. Eller bøker. Torgeir i Drammen i 10 bind. Det hadde vært noe det.

Eller jeg kan skrive om antihelten Sven Remi Olsen som hele tiden blir satt i knipe og må redde dagen(e) på forskjellige måter ved å tvinge seg frem gjennom en stor folkemengde som står i kø. Ref. forrige innlegg. Nei, jeg har fortsatt ikke kommet over det. Jeg har nemlig ikke hatt de største utfordringene i dag, og når jeg ikke har hatt store utfordringer velger jeg heller å hekte meg opp i gårsdagens.

Bortsett fra Liertoppen da. Jeg var på Liertoppen. Liertoppen – Norges lengste, innendørs’ handlegate. Der gresset alltid er grønt, produktene alltid mer økologiske enn andre steder og butikkene akkurat de samme som på alle andre norske sentre med mindre økologiske varer. Jeg lurer på hvordan de får det til, men jeg blir jo ikke overrasket heller. Selvfølgelig har senterledelsen på Liertoppen noe å si på HM’s økologiske produktlinje.

Også har de danskebåten midt i senteret. Herregud, jeg skjønner ikke hvorfor de ikke legger større vekt på nettopp det i markedsføringen?! Beklageligvis tok jeg ikke noe bilde så dere som aldri har vært der kan få se, men jeg lover at jeg skal gjøre det hvis jeg noen gang drar tilbake. De har nemlig en lang linje med ”spisesteder” midt i senteret. Gulvet er dekorert med gudforhjelpemeg jævlige mønster og den veggen der ”spisestedene” ikke ligger er glass. Jeg blir sjøsyk av å gå der, og jeg blir ikke en gang sjøsyk på båt....så det sier litt.

Heldigvis dro vi ikke til Sandvika, for hadde vi gjort det hadde jeg kanskje funnet noe jeg kunne brukt penger på...og jeg sparer jo fortsatt til New York! Så det passet bra.

Men siden handleturen ikke handlet (hø-hø) om meg skal jeg heller ikke klage...mer enn nødvendig. Mari (hun som ville bli anonymisert i det ene Condelica-innlegget mitt) fant det hun trengte til en fuktig jentekveld.

Jeg kjøpte bare smågodt, jeg. Og det var jo litt dumt i grunn, for jeg fikk noen telefoner fra Chile her om dagen, der de beskyldte meg for å ha forårsaket jordskjelvene i landet i det siste. Fra nå av skal jeg liste meg rundt på tå.

Forresten! Hijabdebatten har nådd så mange lavmål nå at jeg helst bare vil gnage av meg armene med neglene på tærne i vantro. Seriously. Jeg orker ikke mer. Jeg pensjonerer meg. Per-Willy (OMG!) Amundsen har så mange gode poenger. Hadde det vært opp til meg så skulle han tvangsskifte navn. Det er greit at de fleste fra det partiet lider av mindreverdighetskomplekser, men når vi tydelig ser grunnen kan vi jo like så greit fjerne lidelsene med en gang! Kanskje han ville tatt til vettet over natta? Man skal aldri undervurdere mindreverdighetskomplekser, nemlig.

Nå skal jeg prøve å sove litt igjen.

Peas Out!

(Forresten, slenger med bilde av en av mine favorittsteder i Central Park! Pwetty??:D)

Skisprinten!

2010-03-11T23:54:00.002+01:00

I dag trosset jeg mitt dypeste og aller helligste prinsipp og dro frivillig til Drammen under sprinten. Etter mentale diskusjoner og fremleggelser av for- og imoter kom jeg endelig frem til at ingen folkemengde er stor nok til å stanse meg. Null problem. Bortsett fra mannen ved siden av meg på bussen som pratet i en ikke eksisterende handsfree, og ungene som deltok i samtalen.

Tidligere har ikke slikt brydd meg, for tidligere har jeg hørt på musikk. Nå derimot er jeg så redd for å puste tungt at jeg enten må skru av musikken eller holde pusten. Og da foretrekker jeg det første, i og med at bussturen varer litt lenger enn jeg klarer å holde pusten. Dessuten har jeg ikke lyst til å tro at sidemannen skal få inntrykket av at han eller hun lukter vondt. Jeg tenker på alle, jeg.

Og siden jeg tenker på alle ender det bare opp med at jeg er den som sitter der alene, i hele verden, og lider i stillhet.

Og hva venter meg i Drammen? Halve Norge, pluss litt til. Det er foreløpig tre eventer jeg kommer på som får meg til å sette store spørsmålstegn ved andre mennesker. Skisprinten, 17. mai og Elvefestivalen (forresten...sleng på hele desember på fjerdeplass, så har vi tatt med julebord og juleshopping også!).

Disse fire (tidligere tre) eventene er unntakstilstand i den ellers så greie byen vår. For det første. Jeg skjønner at jeg ikke har dratt ut av Norge, så et svevende kølandskap er jeg smertelig klar over at fortsatt regjerer blant oss...men hallo! Jeg var tre sekunder unna å gnage meg gjennom de stakkarene som stod foran meg med bare tennene så jeg skulle rekke å gripe tak i den tufsen som dyttet unna alle andre fordi HAN måtte fort frem. ÅHBEKLAGERFORATDUHARDÅRLIGTID! Vi andre står nemlig i kø for moro skyld! Spesielt akkompagnert av skråling fra vår alles kjære Åge Sten Nilsen på storskjerm og det hele..! Spesielt da.

Nå kan det jo hende at vår kjære antihelt faktisk var i en situasjon der det stod om livet (noe antihelter ofte er). Men slike situasjoner får man velge med omhu og heller legge til en annen dag. Jeg foreslår gladelig en tirsdag i fellesferien.

Så, etter mer pushing og dytting og spasmetak rundt barnevognsmafian klarte vi å finne oss en grei plass langs sporet. Og da vi stod der, omringet av nordmenn med norskeflagg smurt over kinnene, skjønte vi svært lite av hva som egentlig skjedde. Sånn bortsett fra det selvfølgelige, selvfølgelig. Hvem går? Hvor lenge skal de gå? Når er finalen? Hvor er Kongen? Hva faen tenkte nabotilskueren på da hun tok på seg de klærne? Du vet, alt det viktige.

Vi stod der akkurat lenge nok til å se Skofterud bli slått og svenskene falle. Usportslige meg lo og jubla da jeg så hva som skjedde. Ikke det at Bjørgen ikke ville knust dem, men for meg er et saftigere smell viktigere enn en spennende spurt. Så lenge det ikke er en nordmann med.

Etter det ble vi trøtte på skimenneskene og fant faktisk et ledig kaffested, nesten helt for oss selv. Dessuten ville vi drøye så lenge som vi orket i et overbefolket sentrum før vi prøvde oss på veien hjem. Overfylte busser er nemlig heller ikke min favoritt.

Med andre ord, en veldig vellykket dag, og jeg er glad for at jeg dro! Dessuten kjøpte jeg meg nye New Yorkspasersko, slik at jeg kan ta gnagesårene på forskudd og ikke hinke meg opp og ned 5th om et par ukers tid! For nå er det straks bare to uker igjen! (Okayda, så er det ca 18 dager, 5 timer og 37 minutter til..)

Nei, jeg tok ikke bilder av verken antihelten eller Kongen. Kongen fant vi nemlig aldri.

(Forresten, jeg har forstått at noen av dere...hvert fall en...ikke helt skjønte at min ”Jeg liker ikke kommentarer”-kommentar var sarkasme. Det var det, nemlig.)

Peas Out!

From Norway, with love!

2010-03-09T23:37:00.002+01:00

Hva jeg ønsker meg av årets Paradise Hotel? Jeg ønsker meg ei skikkelig grinete, feminist (med to m’r i uttalelse) kjerring fra østkanten. Ei med rødstrømper opp til skuldrene, som faktisk tør å brenne en BH. Brenning av BH’r har nemlig ikke blitt gjort enda, og nå er det på tide. Det hadde vært herlig.

Hva jeg ikke ønsker av årets Paradise Hotel? At det skal fortsette.

Beklager, i dag har jeg ingen flaue episoder fra virkeligheten. Bortsett fra Sporløst på Tv2, selvfølgelig. Jeg må si at ”...også dro vi fra xxx i snøstorm.” mangler, men sosialpornografien er godt koreografert, og vi får virkelig presentert platte personligheter det er lett å syns synd på. Hvorfor vi syns synd på de er kanskje ikke verdt å nevne, men det er vel svært sjelden på grunn av en tragisk fortid...eller?

Sirkus. Sand. Orker. Ikke. Nevne.

Det var ca hele tvkvelden min. Bortsett fra Jentene/damene/mennene fra Toten/resten av Norge/pluss litt av Sverige, men det har jeg allerede fortrengt. Out of sight, out of mind. I wish! What once have been seen, can not be unseen. Så vet du det. Pass deg forresten for ”Ja, vi elsker Hollywood!” i morgen. Det er en god dose kvalitetssmerte i kvantiteter. Herregud.

------
(Her skulle jeg egentlig skrevet en lang meningsgreie om dagens nyheter, men jeg lar meg lett provosere. De norskpakistanske mammaene hadde ikke blitt videre imponert så jeg lar heller være.)
------

Forresten...nå gikk jeg inn på Dagbladet for å se etter andre nyheter å kommentere på, også dumpet jeg borti Paradisesakene. Jeg blir rent fascinert av puppene til Tine. Hvis man kan kalle det pupper? Nå skal ikke jeg være forhåndsdømmende og sånn, men noen ganger så lurer jeg på om de stakkars norskpakistanske mødrene har litt rett.

Så...over til noe langt morsommere:

Peas Out!

Flaut, flaut, flaut!

2010-03-08T21:48:00.000+01:00

I går kom jeg (og Marianne) plutselig på (ja...dette er enda mer New Yorkprat, btw) at vi ikke har fått noe fancy confirmationlapp fra hotellet vi skal bo på om ca tre uker. Vi tenkte at det kanskje var litt teit, og vi bestemte oss for at en telefonsamtale er bedre enn en mail. Vi vil ha svar, og vi vil ha det nå!

Vi (Marianne) ble enige om at jeg skulle ringe. Ringe til USA og spørre om hvorfor i all verden vi ikke har fått den confirmationtingen vi burde fått for lenge siden. Eller hva det nå heter. Her burde varselslampene allerede stå i full warning. Jeg hadde ikke en gang visst hva jeg skulle spurt etter hvis jeg kunne spurt på norsk. Dessuten prater jeg ikke engelsk. Konsekvent. Snakker du engelsk til meg, snakker jeg norsk til deg. Snakker du tysk til meg, snakker jeg norsk til deg. Snakker du svensk til meg, ler jeg.

I tillegg til min fobi mot å prate engelsk hater jeg også telefonsamtaler med mennesker jeg ikke kjenner godt. Jeg får hjerteklapp og stressøye bare av tanken. Og tiks. Med andre ord: det var så selvfølgelig at jeg skulle ringe at det nesten var litt flaut at jeg ikke hadde forstått det tidligere.

Etter mye om og men og hodet mellom knærne og pusteøvelser i firkantformasjoner roet jeg meg ned, tømte hodet og ringte. Og presenterte meg. ”Hello, this is Torgeir (på amerikansk) from Norway” FLAUT! From Norway! Åja. Torgeir fra Norge! Han ja. Jeg holdt på å kaste mobilen min i veggen. ”Ehm....okay..?” fikk jeg til svar. Jeg har aldri hørt så tydelige punktum før, eller påfølgende spørsmålstegn. From Norway. Hvorfor ikke bare gi henne resten av livshistorien min? Well, I currently live in Drammen, even though I am from Mjøndalen. It’s not far from Oslo, and...well. It’s cold here.

Møkkaflaut. Marianne snudde seg fort og fant et spennende punkt på veggen som måtte utforskes, selv om den offisielle unnskyldningen er at hun måtte hoste. Senere innrømte hun at ”Malta, 2 points!” ville vært en passende fortsettelse på min introduksjon.

Jeg vet at jeg aldri, aldri, aldri kommer til å se eller prate med telefonjenta ever again...men fortsatt. Så flaut. Jeg kan selvfølgelig unnskylde meg med at jobbtelefoner blir svart med (eller introdusert med) navnet mitt og hvor jeg ringer fra. Og akkurat i det øyeblikket var Norge det riktigste stedet, følte jeg. Unnskyldningen er så tynn at jeg virkelig ikke helt klarer å tro på det selv en gang.

Resten av telefonsamtalen gikk som en lek, bortsett fra at vi ikke fikk svaret vi ville ha. Vi måtte nemlig ringe opp på en ukedag, og siden dette var en liten hastesak måtte Marianne ta den mens jeg var på jobb i dag. Så trist. Dessuten får jeg nesten litt vondt av de stakkars menneskene som skulle ta telefonen og som ikke fikk snakket med Torgeir from Norway i dag. Huffameg!

Og nå har jeg så vondt i hodet at jeg nesten ikke klarer å sitte en gang, så i dag får dere dessverre ingen New Yorkbilder. Kommer sterkere tilbake senere.

Peas Out!

Til din informasjon:

2010-03-07T14:04:00.001+01:00

Det kom nettopp ut en flis-ting fra hånden min etter jeg dusjet. Gudene vet hvor lenge den har vært der, for jeg kan ikke huske å ha hatt vondt. Dessuten hadde den begynt å spire. Det er jeg dødssikker på!

Jeg har endelig lokalisert blåmerket som gir meg dødslyst hver gang jeg lener meg på bord..eller andre harde flater. Det satt litt lenger opp (evt ned...kommer an på hvilken vei jeg holder armen) enn det jeg trodde.

Jeg hater når folk skriver kommentarer på bloggen min. Så nå er jeg kjempeglad!

New Yorkturen begynner om ca 22 dager, 15 timer og 30 minutter. Litt under. Typ, tre minutter.

Jeg er på god vei inn i et koffeinsjokk nå, og puster tungt for å holde det tilbake.

Sååh.

Nå sitter jeg halvpynta i senga og fordriver tiden frem til navnfest. Hurra, hurrah!

Også litt mer New York:

Jeg regner med at du skjønner hvorfor jeg gleder meg!

Litt om alt! Eller ingenting.

2010-03-07T03:06:00.005+01:00

Først og fremst. (Bare sånn kort og fort fordi jeg er helt utrolig, ubeskrivelig lei av temaet selv.)

”Kjære Romøren!

Du var en dust som absolutt skulle ta det første hoppet. Det smålige tenåringsgliset ditt (som forresten viser alle tennene dine, og mer til, fordi du er så jævla undervektig) er kvalmt, og vi (jeg) blir ikke lurt når du sier at du er lei deg i etterkant. Spør om lov, ikke tilgivelse.

Også må jeg få understreke at dine store bakmenn har tatt på seg skylden for hoppet, og i tillegg fratatt deg alt ansvar for dine handlinger. Og oppå alt dette sier de at du har blitt straffet for hardt. Åh, BU-HU! Du ba om det. Med mindre de stod bak deg med et ladd våpen og truet deg ned Kollen får du rett og slett klandre deg selv. På den måten disse klagesangene fra dine overhoder har blitt lagt frem på skulle jeg nesten tro du hadde gjennomtrekk og stiv kuling fra øre til øre. Neste gang du vil være arrogant og dust...suck it up med litt stil.

Mvh, og beste ønsker fra
TorgeiriDrammen.”

Såh...over til mer eller mindre koselige dagdrivelser.

Jeg kom meg gjennom gullbryllupet. Sikkert 10 kilo tyngre og vonde ben. Dessuten falt jeg på isen grunnet dårlig skovalg. Faktisk kan jeg så vidt erindre fallet, men jeg husker ingenting av verken landingen eller at jeg kom meg opp igjen. Jeg bare kjente føttene forsvinne under meg, og at jeg i sekundet etter stod oppreist og børstet av meg snø. Hvis jeg vil kan jeg være kjempekjapp, og hvis jeg vet at det går ukjente mennesker rundt meg er jeg, om mulig, kjappere.

I dag er jeg stiv og støl i hele venstre side og hvis jeg hviler albuen på en bordkant vil jeg helst bare dø.

Dessuten har jeg vært hos Marianne og Troy i kveld, sammen med Stine. Vi har hatt en av våre vanlige spillkvelder, og rutinene kan snart falle i samme bås som ”Vi har vært gift i 100 år og har bestandig spist Spagetti Alla Capri på fredager”-rutinene. Jeg burde vel strengt talt skamme meg litt. Men det får jeg gjøre en dag jeg orker.

Digresjon: Natt til lørdag lastet jeg ned ”New York is passing by” av Wende, og siden den gang har jeg hørt den 94 ganger på MacBeal (Mac’n min.). I tillegg til de gangene jeg har hørt på den på iPhonen. Slå den dere!

Btw New York. 23 dager igjen, og jeg gleder meg fortsatt stort. Hvem skulle trodd? Jeg har til og med nesten begynt å glede meg litt til flyturen, selv om jeg personlig er imot alle flyturer som varer over tre kvarter. Jeg kjenner jeg får en mildere angst bare av tanken. Egentlig er jeg ikke så veldig redd for at flyet skal falle ned. Da satser jeg på en kjapp og enkel henrettelse, så jeg skal slippe å forholde meg til etter-på-traumene...men jeg hater flyluft og at så mange mennesker er samlet sammen på et så lite sted. Og at du helst egentlig aldri ville sett to ganger på 99% av medpassasjerene på en vanlig dag. Dessuten blir små rom trangere over tid. Også klarer jeg ikke sove når jeg flyr. Forrige gang stod jeg oppreist nesten hele veien fra New York til London og løste Sudoku mens resten av røkla lå og sov. Eller satt og sov. Bittert.

Dagsflyturaktiviteter: (Det man altså gjør når man har en ikke-sovende Marianne som kan underholde seg!)

CloseUp av Mariannes øye!

Somewhere...!

CloseUp av Mariannes øye med blits. *Mwaha!*

Uansett. Etter denne helgen (og jeg skal tross alt i navnfest i morgen) trenger jeg nok ikke tenke på at jeg skal ut å fly om under en måned. Hvis jeg spiser så mye som et kakestykke til trenger jeg ikke gjøre noe annet enn å snu meg mot vest før jeg har krysset Atlanteren og sitter like godt planta i Drammen som i New York. Multitasking på høyt nivå med andre ord.

Nå vil jeg sove.

Peas Out!

Fridager.

2010-03-05T12:26:00.003+01:00

FRI!

Og selv om klokken allerede er halv 1 og jeg hadde store planer for dagen har jeg ikke rukket annet enn å surfe på nettet, lastet ned ny musikk (Sargasso Trio) og lagde meg liter på liter med espresso. OG det beste: Jeg har to dager til med dette:

Det er kanskje på tide å forflytte seg...så jeg får mer ut av dagen enn ingenting. Wish me good luck!

Peas Out!

Stop it!

2010-03-04T22:53:00.002+01:00

Kveldsmat: To poser Snack a Jacks kjøpt på 10kronersmarked på Ica Maxi. Skylt ned med en liter appelsinjuice fra Nora. Også kjøpt på 10kronersmarked på Ica Maxi. Jeg skal aldri handle på Ica Maxi igjen. Jeg tror jeg sparer penger, og ender opp med 20 billige varer som jeg virkelig ikke trenger. Snack a Jacks, fire liter appelsinjuice, Selskapssjokolade, muffins. Boller med rosiner. Jeg er ikke en gang særlig glad i boller med rosiner. Men heeeey! Den kostet jo bare ti kroner. Faktisk så har jeg fortsatt iskaffe i kjøleskapet fra første gang vi var der. Og den kan snart si hele alfabetet og telle til 20. Sånn sett gjør jeg det bra, når selv iskaffen til 10 kroner blir en slags investering.

Men nok om mine shopping(eventuelt mat-)problemer. I helgen skal det festes! Først starter vi helgen med en HEL fridag. OMG. Det er så lenge siden sist, og hadde jeg ikke vært så sliten skulle jeg begynt å gråte da Hege spurte meg på mandag. Så klokken seks braker helgen løs med gullbryllupsfest (GULLbryllup! Jeg visste ikke en gang at folk kunne bli så gamle...spesielt ikke de gifte!) med tilhørende restaurering på lørdag før det hele rundes av med en navnfest på søndag.

Du tenker sikkert at ”uuuuh...så heldig du er..som skal få gjøre så mange morsomme ting!”. Og da tenker jeg: ”Dust!” For faktisk så gleder jeg meg. Dessuten kommer helgen til å *knips* være over...og da er det bare tre uker igjen til jeg drar til New York. Jeg skal nemlig til New York...hvis du ikke har fått det med deg enda! Something u should!

Det er lov å la seg friste! (Reklamedigresjon!)

Uansett. Det er OH-den store premieredagen på kino i morgen. ALICE IN WONDERLAND! OMG! Jeg trur jeg dævver! Vi snakker Tim Burton, Helena Bonham Carter, Johnny Depp OG Anne Hathaway! Det er nesten så jeg ikke orker å se den. Nå gjelder det bare å hake av i kalenderen så jeg faktisk får sett den før den forsvinner! Det er nesten så jeg vil kle meg ut! Men bare nesten.

Helena Bonham Carter! OMG!

Jeg sendte noe i postoppkrav i dag forresten. En lommebok som ble glemt igjen på jobben for noen dager siden. Har du sendt noe i postoppkrav før? Det er praktisk talt umulig, men jeg klarte det. Med litt hjelp fra postdamen (og Kristine) og meg selv ble det til slutt greie på elendigheten. I Posten er de nemlig døve, blinde, dumme og teite og helt borte...så man må skrive adressen sin førti ganger på samme ark, også må man skrive adressen til den man skal sende pakken til førti ganger under alle de stedene man har skrevet sin egen adresse førti ganger tidligere. Hvorfor?! Hadde det ikke vært for at jeg tvang Kristine til å gjøre det hadde jeg hatt skrivekrampefortsatt! Men jeg overlevde heldigvis. Dessuten er det ikke så synd på Kristine. Hun kan se på det som en lærdom...nå vet hun i alle fall at vi bor i nummer 28.

Og nå skal jeg legge meg. Spennende? Not so much.

Peas Out!

JEG VIL HA PÅSKEFERIE NÅ, ELLER SÅ BEGYNNER JEG Å SKRIKE! HØØØYT! TIL JEG BLIR BLÅ OG MISTER PUSTEN!

2010-03-03T21:56:00.004+01:00

Hvorfor? For da skal jeg hjem igjen! (Les: New York!) For de av dere som ikke kanskje helt vet det kommer jeg fra Mjøndalen. Så New York er egentlig bare et lite semi-hjem, but it’s still home! Det jeg ikke skjønner er hvorfor ikke USA og Norge går sammen om en utgiftskonto som heter Torgeir. Slik at jeg kan ha en blogg som heter TorgeiriNewYorkogiDrammen! It’s beyond chokingly! Totally. Lixm.

Dessuten er det (tro det eller ei) varmere i New York enn Norge akkurat nå. Norge er jo tross alt det varmeste stedet på jord. Og stua mi, den er enda litt kaldere enn verdens kaldeste sted. Noe som i seg selv er ganske vanskelig. Så hvis jeg kan inngå et kompromiss på litt kaldere enn verdens nest kaldeste sted...kan du være enig da? Det kan du selvfølgelig, fordi du aldri har vært i stua mi før når det er så kaldt!

30. mars er det avreise. Med andre ord (eventuelt tall): 26 dager og 7 timer til. Eller med andre tall (evt ord): sekshundreogtrettien timer! Det er praktisk talt i morgen allerede, hvis man er fryktelig teoretisk! Og jeg kan være teoretisk, hvis jeg absolutt må. Først og fremst setter jeg størst pris på å la andre tenke for meg. Ikke at jeg er så veldig praktisk heller, forresten...men nå handler jo ikke dette om meg! Oh wait..

Hvis du ikke har vært i New York før skjønner du kanskje ikke helt hvorfor jeg er så beyond fascinert...det er greit. Men hvis du har vært der og fortsatt ikke skjønner det er du bare dum. Da er du så teit at jeg ikke klarer å forholde meg til deg. Det er jeg veldig flink til. Garantert.

I New York kan man:

- Se på mennesker som bare finnes på Manhatten.
- Shoppe på steder som bare finnes på Manhatten.
- Spise på steder som bare finnes på Manhatten.
- Være på Manhatten.
- Gå i gater som bare finnes på Manhatten.
- Puste inn luft som bare finnes på Manhatten.
- Se på ting som bare finnes på Manhatten.
- Være bare på Manhatten.

Hadde jeg bodd på Manhatten hadde jeg aldri forlatt øya. Garantert. Bortsett fra når...aldri. ALDRI. Hva skal man utenfor?

Jeg skal dra med Mørja igjen, forresten. Marianne og jeg var der i 2008! I september...pene høsten. Nå skal vi se pene våren. Akkurat som første gang vi var der. Pene våren. JEY! OMG. SOMFG!

Sånn. Nå har jeg fått ut litt innestengt ferieenergi. Det var tross alt på tide!

Peas Out!

(Dette er forresten noen av grunnene til min uforklarlige New Yorkkjærlighet!)

Cold Mountain!

2010-02-28T15:18:00.001+01:00

HERREGUD! Jeg fant yndlingsfilmen min til en pris det faktisk går an å betale for en film man har sett 20 ganger før! Selvfølgelig måtte jeg til Oslo. De har alt i Oslo, nemlig. De har tyrkisk restaurantting som garantert serverer halalkjøtt (namnam), de har Nespresso Boutiqe, de har Ting (butikken) og de har fortau med strøm så de skal slippe å måke. De har faktisk hele tre fortau med strøm, så de slipper å måke de 300 andre uten. Derfor er skoene mine ganske så sikkert ødelagt akkurat nå. Og jeg betaler skatt!

Og nå burde jeg hatt et bilde av meg selv som sleper meg gjennom slaps fra andre verdenskrig. Jeg får kjeft hele tiden for ikke å ha nok bilder (noen i det hele tatt) i bloggen min. Sannheten er at jeg ikke finner så mye som inspirerer, gleder, provoserer eller vekker noen følelser i det hele tatt. Bortsett fra dette:

...selvfølgelig..!

Dessuten er jeg ubeskrivelig glad for at OL straks er over. Nå er vi lei. Dessuten fikk vi ingen gull i går...og da ser ikke jeg poenget i å delta. Trine mente at sølv faktisk var ganske bra, og det er det helt sikkert...hvis det hadde betydd noe. Dessuten er jeg lei av avisoverskriftene, tv-sendingene, reklamene, snakket og maset. For ikke å snakke om kommentaren ”Jeg trodde ikke duuuuu så på OL!”. Ehm. Duh. Det er OL. Jeg er ikke dum. Bare mindre interessert i alt annet. Duster.

Etter neste uke skal jeg personlig sørge for at den stakkars tv’n min ALDRI trenger å vise sport ever again! Faktisk skal den vise Cold Mountain 24 timer i døgnet 7 dager i uka. Jeg skal sykemelde meg, kjøpe inn mat for et halvt år og rekonstruere den amerikanske borgerkrigen i stua mi. Bare på grunn av OL. Og fordi jeg fikk tak i filmen selvfølgelig. JEY!

Nå har jeg så vondt i hodet at jeg nesten dør.

Peas Out!

OMG!

2010-02-26T21:33:00.001+01:00

Jeg har faktisk en følger på Bloglovin’! Ikke det at jeg egentlig bryr meg æzzæ..! Herrgeud, en vinflaske på deling hjelper faktisk på svimmelheta, den motsatte veien...selv etter en prosjon chili con carne med samme vekt som et nyfødt barn.

Uansett! Jeg kjøpte ny bukse i dag...på HM. Den er supertight, og jeg klarer nesten ikke sette meg ned på en barkrakk en gang. Men, etter et par måneder i stående positur må jeg da ha gått ned såpass at den passer skikkelig...tror du ikke det? Dessuten kostet den bare 199 kroner til ordinær pris! Takk gud for at jeg tror jeg har en HM-kropp...da sparer jeg mye penger da!

Også burde jeg strengt talt ikke si at jeg har kjøpt noe på HM...jeg jobber jo hos konkurrenten. Oh well...spist er spist. Og drukket er absolutt drukket!

Forresten, det gikk nesten troll i ord i dag. Jeg var nemlig på Påfyll (selv om det egentlig er dere som skulle gått dit!)! Vi fikk gratis (GRATIS) kaffe fordi vi kom så sent. Jeg kan med hånden på hjertet proklamere at jeg ALDRI ville behandlet en ”siste-liten-kunde” så bra! (Bortsett fra den gangen jeg holdt butikken åpen en halvtime lenger for å hjelpe en stakkars totning med putekjøp for så å glemme å legge lysestakene hun kjøpte i posen før hun gikk!) Med andre ord: PÅFYLL MÅ BESØKES! De er nesten like gode som Condelica...bortsett fra at sistnevnte har både bedre kaker OG kaffe. Men de har ikke like gode møbler. Dessuten tror alle Paul&Paulinemenneskene at Condelica er et kult kaffested. Og da blir jeg lettere svett. Omg.

Anyways. Jeg fryser. Siden jeg kom så sent hjem i dag (rundt 9) så gadd jeg ikke fyre opp i peisen. Dessuten så var det jo varmere inne enn ute...i de første fem minuttene. Og når jeg da i tilegg har på meg en bukse som nekter blodomløp i beina kan jeg egentlig takke meg selv...hysj..takke naboen! Det er heldigvis ikke frostrøyk i stua i kveld, og det er da alltids noe!

I går rygget det inn en sånn liten brannbilsak inn i gårdsplassen. Du vet, ikke en brannbil, men en liten en..? Den hvite. Jeg har sett at en del av nabolaget har hatt besøk av en brannmann i pipa de siste ukene...jeg har det for rotete til slikt. Dessuten vet jeg ikke hvor stigen er. (Jeg mistenker at den er under all snøen...og det er uaktuelt at jeg graver den frem!) Derfor, til tross for pipebrannfrykten, kastet jeg meg ned på gulvet, slo av tv’n og holdt pusten. Heldigvis hadde jeg ikke rukket å fyre opp, så det var så godt som ingen tegn på at jeg var hjemme. Jeg tror det tok han (eller hun) en liten fem minutter før de dro igjen...men jeg unngikk det unngålige! Kjempespennende!

Dessuten spiste jeg en pakke Dent Fuzz til frokost i dag. Det er salt lakris med pæresmak. SALT LAKRIS MED PÆRESMAK. Jeg liker det egentlig ikke, men den har en slags godvond smak jeg ikke får helt nok av. Derfor har jeg prøvd den litt for mange ganger med ulike konklusjoner hver gang. Gerd på jobben syns forresten den smaker Wildberries...hvis du tar en slurk med ”bær-vannet” til BonAqua etter du har tatt en pastill. Jeg smilte pent bare jeg.

Nå klarer jeg nesten ikke la være å klapre med tennene i takt med...kremt...Amy Winehouse, så jeg logger av!

I morgen er det curlingfinale! YEY!

Peas...OUT!

WoW!

2010-02-25T20:34:00.002+01:00

OPPKAST!

Jeg er så mett at alt rundt meg er dobbelt, eller...det ser i alle fall sånn ut. Virkelig, jeg syns synd på meg selv! Nå skal det sies at jeg egentlig ikke har spist så mye, men når frokosten består av lovely vaniljekjeks fra First Price og lunchen er en (1) vaffelplate pluss en cappucino som egentlig skulle vært en cortado (det var visst ikke så enkelt å se forskjellen) så skal det ikke så veldig mye til før magen er fylt opp. Dessuten så vi på Hotell Cæsar (ikke min skyld) mens vi spiste. Jeg får større appetitt av Schindlers Liste, for å si det sånn!

I dag har jeg (bortsett fra å være sosial med søss) sittet foran mobilen min og telt ned dager, timer, minutter og sekunder til jeg skal til New York. Det er nesten i overimorgen. Sånn hvis man runder kraftig nedover, og det gjør man selvfølgelig.

Og ja, jeg vet jeg ikke har blogget på en stund, men hello...jeg ble litt lei av at tre fjerdedeler av Norges befolkning var klar over hva jeg gjorde og hvordan jeg var kledd til enhver tid. Sånt tar alvorlig på, og det er deilig å nok en gang være anonym. Jeg liker meg best sånn...anonym og diskré! Der har du meg...med andre ord.

Zå...hva skal du gjøre til helgen? REPHRASE:...hva vil jeg at du skal gjøre i helgen? Fretex har åpna dødztrendy kafeteria i Drammen som heter Påfyll (eller noe i den duren)! Torget Vest is tha place...crooked tables som slår ut kaffen din hvis du ser hardt på det, og ultralave møbler så du kan hvile haken din på knærne dine mens du desperat unngår damen på nabobordet som gafler i seg noe som kanskje en gang har vært et kakestykke mens hun skravler med seg selv i et lystig lag! Hvorfor gå ut med flere når du har det morsommere alene?

Anyways...jeg logger av så jeg kan forberede meg til natten. Jeg har nemlig begynt å legge meg klokken 9 så jeg skal komme meg opp til rundt 7. Flotters.

Bordlysestaken min!

Pease Out!

Bakdeler og fordeler...på et generelt grunnlag.

2010-01-06T21:49:00.002+01:00

Når jeg går tur får jeg skremmende mye tid til å tenke, og når jeg går tur i 20 minus får man skremmende mye tid til å tenke på kulden. Fordelen med dette er at jeg ikke merker så mye til kulden, bakdelen er at jeg burde gjort det.

En av de første fordelene som slo meg var at alt over overleppen stivner, derfor renner det ikke ekle ting ut av nesa di mens du går...selv om man blir litt snørrete av kaldt vær. Bakdelen er at du ikke legger merke til at det renner fordi du er så nummen på overleppa. Fordelen er at smaksløkene er beyond nedkjølt, så når det begynner å renne inn i munnen kunne det like så godt vært jernsmak (altså blod). Bakdelen er at du friker ut når du først får jernsmak i munne og du kjenner at dette egentlig ikke smaker særlig salt allikevel.

Fordelen med å gå ute i kaldt vær uten stillongs er at etter fem minutter kjenner du ikke lårene dine lenger. Bakdelen blir først klar når du må tine opp lårene dine. Det gjør (mildt sagt) jævla vondt. Fordelen med at du tiner opp lårene dine er at du overlevde turen. Bakdelen med dette er at du måtte gå i altfor mange minus altfor lenge.

Bakdelen med å ikke ha på lue når du går ute i kaldt vær er at du må bruke hette. Bakdelen med hettebruk melder seg først når du tusler forbi stakkars forfrosne narkomane som ikke bare har samme holdning som deg, men går ganske så likt kledd i tillegg. Bakdelen med dette er at bilister mest sannsynlig også tror at du er narkoman. Bakdelen med dette er at en potensiell ny sjef sitter i en av disse bilene. Bakdelene videre trenger virkelig ingen utdypning. Og alt dette bare på grunn av dårlig vær.

Nå, som jeg sitter gjennomfrossen i sofaen gleder jeg meg til sommeren. Og det sier litt...for jeg er egentlig et vintermenneske. Eller høstmenneske, eller vårmenneske. Men aldri sommermenneske. Bortsett fra i går, i dag og helt sikkert i morgen. Så hvis noen av dere kan minne meg på denne vinterdagen midt i juni ville jeg satt pris på det.

Peas Out!

Forresten...sa jeg at det var kaldt?? Dette, kjære deg, er låsen på inngangsdøra mi!

Hva er kreativitet?

2010-01-03T03:36:00.002+01:00

Jula er ferdig, et nytt år har begynt og jeg sitter igjen med...åpnede gaver, trøtte øyne og full mage. Selvfølgelig er jeg fornøyd og selvfølgelig er jeg mett, men slikt sier seg selv på vinterdager som dette. Nå som klokken krabber seg mot halv fire på morningen klarer jeg så vidt å kanalisere kreativiteten min godt nok til å skrive. Men jeg satser på at noe skjer, mens jeg sitter i det litt usikre stadiet mellom våken og sovende tilstand. Kryss fingrene for meg, for jeg orker det ikke helt selv.

Nyttårsforsetter for i år.
Jeg har ikke for vane å sette meg (?) forsetter, men det skader jo aldri å love seg selv ting man til slutt ikke klarer å holde. Det er tross alt det livet handler om. Jeg lover meg hvert fall et godt år med mye blogging og mindre godteri. Og mindre brus. Og mindre av de tingene der. Derfor skal jeg bruke neste måned på å ikke spise godteri...også tar jeg ting som det kommer etter det. Bloggingen får jeg også ta litt som det kommer.

Julen har vært litt lang (fordi man spiser så mye) og litt kort (fordi jeg jobber) og litt gøy (fordi man gjør morsomme ting) og litt trist (fordi man innser at man har brukt enda et år på...ikke så mye). Derfor gleder jeg meg litt til mandag, så jeg kan traske inn i det nye året i enda en endeløs, hverdagslig tåke som ender opp i samme melankolske tankerekke om nøyaktig et år. I mellomtiden holder jeg pusten og tenker glade tanker. Alias og Ligretto.

Nå skal jeg ta tak i årets første skikkelige utfordring og satse på en drømmesløs natt. De to siste dagene har vært mildt sagt psykedeliske og hadde jeg ikke vist bedre ville jeg trodd at noen hadde byttet ut de søte smiletabletten på badet med mindre søte smiletabletter. Etter nærmere ettertanke satser jeg på at en dag med jobbing og besøk og spilling og stress egentlig er den beste medisinen mot slikt. Jeg satser alt og roper ”MIKROFON!” i oktaven høyere enn menneskeører egentlig kan oppfatte. Alias gjør slike ting med deg. Det er nesten unngålig.

Jeg har klippet meg, jeg har pyntet juletreet, jeg har feiret jul, jeg har feiret nyttår, jeg har fått fine gaver, jeg har kjøpt pene ting til stuen og til kjøkkenet, jeg har drukket brus og vin og jeg har danset. Dere får ikke se et eneste bilde.

Peas Out!

PS: Hva er kreativitet? er boktittelen på min siste julegave. Det er en slags utgreining på hva kreativitet er og hvorfor man er det og sånn. Jeg klarer nesten ikke å styre meg i vill begeistring! Faktisk så gleder jeg meg så mye at jeg nesten vurderer å lese den så fort som mulig! Det eneste som stopper meg er frykten for å oppdage et min egen kreativitet er selverklært og et resultat av manglende selvinnsikt. Man vet ikke, og skuffelsene kan virkelig bli større og flere enn man egentlig ønsker. Så postironisk, egentlig..! Den som lever får se!

Wopsidopis!

2009-12-08T21:32:00.003+01:00

Dobbeltblogging.

Ble tipset om denne fantastiske kampanjekonkurransen til Samsung (Wooops, holdt på å skrive Siemens!) der man kan laste opp et bilde og vinne reise til New York. I wannaaaah!!

Så stem her: Torgeirs bidrag og Mariannes bidrag! U make us pretti happy if u do!:)

KtnxBye!

Peas Out!

Holder pusten.

2009-12-08T20:28:00.000+01:00

Til tross for et par julenisser, snømenn og mistler er desember ganske mørkt. Minus telysene, stearinlysene og butikkspottere selvfølgelig. Men bortsett fra det er desember ganske mørkt. Derfor tok jeg og Trine sol i dag. Etter en sushimiddag. Vi fikk servert lunken cola i vinglass, og jeg ble mindre imponert og merker at jeg heller drikker fra flasken.

Man skulle tro at 25 minutter (når man ikke en gang er i sola om sommeren) i solarium ville gitt meg nok energi til resten av vinteren, men når resten av vinteren har flyttet inn i et air conditionsystem det er umulig å skru av blir det liksom ikke helt det samme allikevel. Til tross for at det er en time siden jeg la meg ned i håp om litt ekstra energi får jeg fortsatt ikke bøyd tærne. Og gåsehuden jevner seg vel ikke ut før på nyåret en eller annen gang, regner jeg med.

Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe. Eller aldri så godt at det ikke kunne blitt bedre.

I dag har vært en av de dagene jeg helst bare vil bli ferdig med. Men den står fortsatt stille, og jeg er hellig overbevist om at i morgen kommer til å bli like tung. Heldigvis fikk jeg fin julestjerne av Trine...og en fin julestjerne av Trine. Jeg fikk en fin julestjerne av Trine, med andre ord.

Nå skal jeg knekke opp ledd, fyre opp i peisen og la varmen styre kvelden.

Peas Out!

Privat julekonsert holdes.

2009-12-04T18:18:00.000+01:00

Jeg har en fryktelig uvane, og hvis Kristine trodde hun kjente til omfanget av dette trodde hun feil. Heldigvis går det bare utover naboer, om ikke annet.

Når jeg er hjemme alene (når, ikke da) synger jeg. Eller gauler, på godt norsk. For det første kan jeg ikke synge, og for det andre så har jeg ikke skjønt det (at jeg ikke kan synge, altså). Vanligvis går det i Emmy the Great, Emily Wells, Aimee Mann og Alanis Morissette (og det er jo like greit, for de er litt falske selv), men i disse juletider får pipen en annen lyd.

Nå går det i Holy night og Tenn lys. Slike sanger kan man ikke synge falskt, man bare kan ikke. Jeg skulle ønske, og jeg er ganske sikker på at naboene mine er enige, at jeg klarte å respektere nettopp dette. Og ikke bare synger jeg falskt, men det både ser og høres ut som om jeg har det vondt. Eller i det minste at jeg kommer til å få det vondt.

Og i tillegg til en ikke-eksisterende sangstemme kan jeg ikke halvparten av de tekstene jeg synger på. Det er kanskje ikke mange som klarer å mumle falskt. Jeg får til det. ”MmmmMMMhh...Aaaaammmaaah...night...bleehehehehe...holy!” Egentlig så er det ikke så veldig vanskelig, men samtidig så tror jeg man må ha noe i seg fra fødselen av. Noe latent.

For meg er det ille nok at jeg står hjemme i stua og synger av full hals. Slike ting gjør meg flau i etterkant, og noen ganger dør jeg litt på innsiden når jeg tenker på det. Det er jo ikke det at jeg tror jeg kan synge, for det er jeg smertelig klar over at jeg ikke kan, men det er noe med hele opplegget. Hvem blir vel revet så godt med at de, i uberegnelig tilstand (selvfølgelig), nærmest hopper opp på stuebordet i fult firsprang mens tv-kontrollen plutselig har forvandlet seg til en mikrofon? Trist som det er så har du meg der. Nesten. Hadde jeg vært så ille ville vi ikke hatt et stuebord lenger.

I en liten stund jeg vurderte jeg konsertmulighetene. Noen må vel ville se meg? Jeg regner selvfølgelig ikke med familien, signe dem, men kanskje utenombysmennesker? De som er på utkikk etter det lille ekstra? Mannen med fire ben, hummerjenten, kvinnen med skjegget og gutten som virkelig ikke kan synge. Det ville blitt et spennende sirkus, og jeg kunne trøstet meg med at jeg tross alt ikke ville vært den styggeste sauen i flokken.

Jeg vil ikke på noen som helst måte si at jeg er hemmet. Dette påvirker meg ikke noe særlig i hverdagslivet, og til tross for at jeg har sunget i kor har jeg ingen vonde minner av dårlig opplevelser med dette. Så lenge jeg holder de vonde repetisjonene av min egen lille stueopptreden bort fra hodet klarer jeg meg. Og da jeg sang i kor ble jeg til slutt en jævel på å mime.

Nå skal jeg på julebord!

Peas Out!

Tredje desember, tredje luke.

2009-12-04T00:07:00.001+01:00

...snart er jeg millionær.

I dag fikk jeg Kinderegg (HURRAAH!). Og i egget fikk jeg et stempel! Overraskelsene har tatt seg betraktelig opp, men de klarer allikevel ikke leve opp til alderen min. Jeg er 22, for guds skyld, gi meg noe litt mer intellektuelt enn et stempel! Men nå har jeg i alle fall løst gavegåten til lillesøster.

Jeg fikk også:

Min første julenisse! Det betyr at jeg bare mangler 11 julenisser til en halv million. Jeg satser høyt.

Og et:

Lys til! Det betyr at jeg bare mangler * leter frem* 7 lys til ti tusen. Dette går som en lek, med andre ord.

Skoene mine er ikke mine allikevel. Jeg kjøpte de aldri, og jeg angrer meg egentlig litt. Men jeg klippet meg. Luggen kan fortsatt flettes (ikke at jeg vanligvis gjør det, bruker det heller som et måleinstrument på at den er lang nok) men bakhodet er så kort at jeg fort vekk får litt hetta når jeg leter etter hår jeg kan surre rundt øret når spennende ting skjer på tv’n. Det funker ikke lenger, og jeg merker at autisturoen ikke er så langt unna som den burde vært.

Men jeg er fornøyd, og hadde det ikke vært for at jeg har spist for mye, er for rød og varm skulle jeg påspandert et bilde av meg selv. I mellomtiden får dere kose dere med det langhårede monsteret øverst i venstre hjørne. Heldige, dere.

I morgen skal jeg på vennejulebord, og jeg gleder meg stort. I den anledning har jeg pusset støv fra en gammel voksenflaske, og laget litt voksengelé. Jeg må, strengt talt, innrømme at jeg ødelegger barndomsminnene ganske så greit med slike aktiviteter. Da jeg og kokkeTrine stod som to småbarn med nesa dyttet ned i gelépakkene og sniffet inn barnebursdagsminner slo det meg at i morgen vil den følelsen for alltid være borte. Mest sannsynlig. Jeg trenger selvfølgelig ikke ødelegge mer for meg selv enn nødvendig.

Også falt Kongodommen i dag, igjen. Dødsstraff, i dag, igjen. Oh come on! Tomme trusler er ca like truende som de stygge rottebikkjene! Jeg er ikke for dødsstraff, så uansett hva som har skjedd vil jeg vel si at dødsstraff kanskje er en litt overdrevet reaksjon. Greit at man blir sint og sånn, men dødsstraff? Overdriv litt mer, plz.

Dessuten merker jeg at rykningene i min venstre tining blir ekstra kraftige når jeg leser om spionkonspirasjonsteorien. Nå skal ikke jeg sette meg på min høye hest og late som om jeg vet alt mulig, men a) jeg har ikke noe stor tro på at Kongen har sendt ut spioner fra Norge og b) jeg tviler egentlig litt på at eventuelle spioner ville blitt sendt til Kongo. Herregud, halve befolkningen er jo her i landet, hvorfor skal vi dra for å undersøke de der nede!?
Med disse tankene i hodet velger jeg sengen som min neste hvileplass, og tenker lette tanker som oppvarming for morgenkvelden. (Kvelden i morgen, med andre ord.)

Peas Out!

Andre desember, andre luke.

2009-12-02T23:59:00.001+01:00

Jeg tok nesten riktig, eller nesten litt feil i går. Kindersjokoladen dukket opp (som forventet), men rådyret og nissen uteble. Istedenfor fikk jeg en mistel. Mistel? Kan man skrive mistel? Tydeligvis. (Word...oh, store gud...reagerer ikke, nemlig.) Og enda en snømann.

Status:

9 snømenn for å få 100 000 (vinne 99 950 med andre ord).
10 mist(ler)el for å få 100 000 (vinne 99 950)
8 lys for å få 10 000 (vinne 9950)
Pluss nok sukker.

Dessuten har jeg vært en kjapp tur innom Oslo i dag for å vise meg litt frem på Prøverøret. Et sted der man (som StandUpkomiker) prøver nye tekster på publikum. Man betaler med andre ord 60 kroner for noe som enten kan bli veldig bra, eller veldig, veldig flaut. På en skala vil jeg si at det var verdt pengene.

Også har jeg prøvd sko i dag. Jeg har (og nå tuller jeg ikke) slitt ut tre (T R E – 3!) par sko i år. Nå skal det sies at det er sko som har stått en stund i skapet, men jeg blir fortsatt ganske imponert. I den pressende situasjonen jeg nå befinner meg i vurderer jeg et nytt skokjøp, selv om jeg egentlig heller vil spare pengene til New York. Dette er en vurderingssak. Skal jeg påspandere meg nye vintersko uten hull, eller skal jeg fryse på meg kollbrann? Valget er ikke lett. Dessuten må jeg klippe meg. Så hvis jeg sier at jeg dropper skoene nå vil ikke de være noe problem for meg senere uansett.

Skoene jeg prøvde var fine. De var sorte, og i skinn. Jeg er den type menneske som kan tråle butikker i flere timer og dager før jeg finner det jeg vil ha. Eller skjønner hva jeg vil ha. For skoene jeg prøver første gang er som regel de jeg ender opp med til slutt uansett. Et slags pest-og/eller-kolera-tilfelle. Først går jeg inn i en skobutikk og tenker ”Hmmm, her var det ikke mye pent gitt.” Også prøver jeg på meg et par som så vidt klemmer seg inn kategorien ”Greie nok”, også går jeg videre. Sånn holder jeg på helt til jeg skjønner at alle sko i hele verden enten er for stygge eller for dyre. Hva vil jeg ha? Pest? Kolera? Stygge sko? Eller bare litt stygge sko? Valget burde vært enkelt...men som det ur-vestlige-mennesket jeg er har jeg det vondt.

Og når jeg først finner skoene jeg bestemmer meg for får jeg de ikke på. Jeg har en usannsynelig høy rist. Og/eller bred. Det er helt grenseløst. Hadde jeg ikke vist bedre hadde jeg ikke trodd på meg selv, og hadde det ikke vært for at jeg fortsatt har litt selvrespekt skulle jeg tipset avisene. Virkelig, hvis man ser foten min i profil fra tre meters avstand ser man ingenting. Bortsett fra fot. Hvem har gitt meg føttene mine!? Og nå som jeg har satt i gang skavankklandringen vil jeg gjerne vite hvem som har gitt meg håret mitt også! Eller, den bleke etterligningen av hår.

I dag måtte den snille (litt smådesperate) salgsdama stå bøyd over meg og dra på meg skoen. Det var etter at jeg hadde stått og svettet som en umåtelig elegant elefant i et desperat forsøk på å få på meg noe som helt tydelig var for lite. ”Prøv litt hardere!”, sa salgsdamen...”Nå får du se hvordan vi jenter har det når vi må få på oss noe som ikke passer!” Hadde det ikke vært for at hun handler hos meg skulle jeg svart at jeg driter langt i hva jenter tror de må finne seg i. Hvis de absolutt skal være så langt inn i granskauen dumme så får de bare ha det så godt!

Jeg kjøpte aldri de skoene. Litt fordi jeg ikke vet om jeg skal ta meg råd til de, og litt for at jeg gjerne skulle plassert den på tvers over trynet på damen. Tips til deg, kjære leser: ikke smil til noen som klemmer på seg sko de ikke får på seg. Service er ikke å kaste varer på kunder. Kunden er til for butikken, og service er til for kunden. At butikken er til for kunden og at service er til for butikken (for å øke omsetningen) er FEIL. Så vet vi det.

Spørsmålet er om jeg kjøper skoene i morgen. Skal jeg være halvgal og kaste penger ut av vinduet rett før julebordshelgen? Da får jeg hvert fall mer igjen for pengene, om ikke annet.

Nå puster jeg ut og masserer føttene mine.

Peas Out!

Desember.

2009-12-01T23:14:00.001+01:00

Første luke i kalenderen som fortsatt ikke var kjøpt på morgenen i dag innholdt en kindersjokolade, en snømann og et lys. Da jeg stod opp i dag viste jeg vel sånn innerst inne at det allerede hadde rukket å bli desember før jeg hadde fått summet meg noe videre. Det burde ikke kommet som noe sjokk, jeg har jo plapret om jul siden september en gang og den første julebrusen, marsipanen og pepperkakebiten er fortært for lengst!

Allikevel ble jeg ganske satt ut av meg selv da jeg våknet første desember og innså at julekalenderen var unnlatt i år. Jeg regner med at jeg i et eller annet svakt øyeblikk hadde konkludert med at jeg ikke trenger en sjokoladebit hver dag, og at jeg hvert fall ikke trenger å bruke 200 kroner på det! Igjen tok jeg feil, for noen ting (uansett om man konkluderer med et nei eller ikke) trenger man, poenget er bare at tiden må modnes før man ser at man selv ikke er moden nok.

Det er i grunn litt barnslig med adventskalendere, og hvis man absolutt skal ta i bruk en av disse kalendertradisjonen kan man jo bruke hver dag frem til julaften på å gjøre en forskjell. Fnis! Jeg kjøpte Kinderkalenderen, jeg, og Flax og Yezz! Jeg våknet nemlig med en vond følelse av å ikke ha gitt meg selv noe på morgenen i dag, så etter jobb oppsøkte jeg nærmeste kiosk i dirrende spenneing. ”Flaxkalender! Nuh!” De hadde ikke Flax, så jeg klarte ikke svare. Og etter et par sekunder med skummel stirring foreslo han en Yezz!kalender. ”Even better!” tenkte jeg, og kastet pengene etter meg i det jeg var på vei til neste kiosk. For å kjøpe Flaxkalenderen.

Jeg har nemlig teori om at alt jeg kjøper som ikke var planlagt ikke teller som kjøp. Derfor får jeg dobbelt så mye for pengene mine, når jeg mentalt sett ikke bruker de. EasyPeasy! Så etter en jakt på Flaxkalenderen (som heller ikke var planlagt) fisket jeg endelig frem Kinderkalenderen. Jeg er mindre imponert...lukene forteller meg jo hva jeg skal få! Mindre imponert!

Men nå er jeg som sagt noen kallorier rikere, en snømann nærmere 100 000 (jeg mangler bare 10) og et lys nærmere 10 000 (der mangler jeg bare 8), så jeg satser på en desembermåned med stor gevinst og lykke i heimen!

Nå må jeg derimot hoppe i loppekassa og avklimatisere meg etter en het kveld i tropevarme.

Peas Out!

(Gleder meg allerede litt til i morgen, til tross for at jeg kommer til å få en kindersjokolade, et rådyr og en nisse.)

Oh holy night!

2009-11-30T22:36:00.006+01:00

I skrivende stund blomstrer jeg og Kristine i full førjulsprakt! Nå er det ikke lenge før julestjernene (blomstene altså) står ut av alle mulige kroppsåpninger i ren hyllest til den religiøse tiden jeg feirer blindt uten grunnlag. Sanger, pynt (selv om alle engelene, nissene og Jesusbarna er erstattet med helårsBuddaer) og tradisjoner ligger tykt over det Muusøyanske hjem, og lys tennes til den store gullmedalje. Og til tross for en litt for tradisjonell adventstake er humøret på topp. Vi kimser virkelig ikke av tradisjonelle løsninger, vi bare ser en annen vei og nynner høyt på 40/60reklamemelodien.
"40/60 ER EN BLANDING AV JUICE OG VANN!!!"

Tradisjonelle adventstaker...oppskrytt.

I det jeg synger ut for full hals at ”it is the night of our dear Savior’s birth!” slår det meg at jeg like så godt kunne løpt til nærmeste kirke, bannet i den og småjogget rundt på kirkegården etter på i det jeg dyttet rundt på diverse gravsteiner. Om ikke helt, så føles det hvert fall litt sånn.

Jesusbarnet anno 2009 anno Muusøya?

Hadde jeg fått en tusenlapp hver gang folk sier til meg at jeg bare kan feire den opprinnelige grunnen for desemberhøytiden (den med lysforklaringen) ville jeg vært rik. Jeg ville sikkert vært rik hvis jeg hadde fått ei krone også, men jeg har da ambisjoner. Helt ærlig talt. Hvis du tar bort Jesus fra jula sitter du igjen med...gaver og god mat. Lyset har ingenting med dette å gjøre, så jeg syns at vi kan, i stolthetens navn, rope ut i kor at vi er en gjeng overfladiske, egoistiske duster med et uappetittlig behov for ting. Og mat. Så lenge man er ærlig med seg selv burde vel det være det viktigste? Og når du først er hedensk, hvorfor ikke like gjerne spytte i ansiktet på hovedpersonen...på bursdagen hans?!

Jeg er ikke stolt. Virkelig ikke, men jeg er bare et menneske. Mennesker trenger rutiner, og vi trenger faste holdepunkter. Derfor velger jeg å forkaste småtingene som andre praktiserer hver dag (frokoster, møter, kjedelige fraser, etc) for heller å beholde julen. Julen er mitt holdepunkt til livet, og med dette kaster jeg meg ut, hvert år, i en pengefest som ødelegger lommeboken til en gang langt ut i april. Dessuten er det lettere med pengebruksnyttårsforsetter når jeg ikke har mer penger igjen!

Kos deg i jula, uansett hva slags gardin du gjemmer deg bak!

Peas Out!

Ikeatur og gratulasjoner!

2009-11-24T01:02:00.001+01:00

Jeg skulle gjerne skrevet et fantastisk innlegg om hvor dårlig blogger jeg har vært i den siste tiden, men jeg gidder ikke. Det kommer helt sikkert enda en minipause til en eller annen gang, så hvorfor unnskylde seg for deretter å love noe jeg ikke klarer å holde?

I dag stod jeg litt for tidlig opp (egentlig stod jeg litt for sent opp i forhold til klokka, men jeg burde nok sovet litt lenger), jeg har jobbet og jeg har vært på Ikea. Hver gang (ja, hver gang) de elektriske dørene til Fristelsens Hule sklir opp tenker jeg: ”Hvorfor?!”. Tidligere har jeg fått migreneanfall av mindre, og med dagens forutsetninger (som tydeligvis var litt for lite søvn og absolutt alt for lite mat) innså jeg at sannsyneligheten for at utfallet av besøket ville ende med en større eller mindre katastrofe. Kroppslig sett har jeg det fantastisk...hvert fall like fantastisk som jeg hadde det før jeg tuslet inn.

Bjørnar og Inger ringte meg før de skulle innover og tilbudte meg en ledig plass slik at jeg kunne bidra med mitt på slike turer. De skulle ha noen småseriøse, praktiske voksenting til huset sitt, mens jeg var på utkikk etter de riktige gode funnene. Ikea er et sånt sted man legger igjen mer penger enn man forventer fordi man tar med seg alle småtingene på vei til kassa. Guess what. Neste gang du føler for å ta med deg alle småtingene, kom heller ned til meg. Jeg har nemlig alt fra før av og kan gi deg ganske gode rabatter.

Derfor kan jeg stolt fremlegge at jeg er en av de som går rett inn, finner det jeg skal ha og tusler rett til kassa. Med små stikkprøver innom de forskjellige ”inspirasjons”rommene de så stolt fremlegger. Jeg lar meg inspirere jeg også, selvfølgelig...til å gjøre det motsatte.

Da vi gikk inn i dag tok vi nesten alle mulige snarveier som finnes, og på veien tok vi med alle voksentingene. Jeg blir skremt av slike voksenting, så jeg bestemte meg derfor for å pushe på slik at vi kunne løpe frem til det endelige stoppestedet og glede oss i julehysteriet. Ikeas jul er virkelig et stort nederlag. La oss ikke gå nærmere inn på det, da må jeg nemlig skrive på meg et par vannblemmer i ren frustrasjon. Uansett, de har ikke bare skuffelser...de har også glitterjuletrær. Juletrær med glitter. Glitrende juletrær. Trær som glitrer. Etc.

Jeg kjøpte et. Da jeg var der for en måned siden var det ikke så mange i butikken. De hadde tatt ut alle, så jeg har vært litt redd for at de skulle blitt utsolgt før jeg rakk å dra med meg mitt. De ble ikke utsolgt, faktisk så det ikke ut som om noen hadde kjøpt et eneste ett, og jeg må i sjokk innrømme at jeg ble ganske sjokkert da jeg fant det ut. Og glad. Jeg vil heller være det eneste mennesket i hele verden med et glitrende juletre fremfor å være det eneste mennesket i hele verden uten ett!

Så nå står det der, i sin fulle vigør, under Bambi og glitrer i kamp med Kristines øyne. Kampen er hard, og jeg er fortsatt litt usikker på hvem som vinner! Første søndag i advent skal det pyntes, og da satser jeg også på at jeg skal tørre å vise dere bilder av det...jeg vil jo virkelig ikke at noen skal kopiere mine ideer!

Peas Out!

Dessuten gratulerer jeg Krissa masse, masse med dagen! HIPP, HIPP! HURRAAAAH!!!

Den store, hvite diamenten.

2009-11-19T19:00:00.002+01:00

Min store, hvite diamant, som ser mye mindre ut på bildet.

Nok en gang må jeg plage dere, kjære lesere, med trivielle problemer. Da jeg stod opp i dag tidlig hadde jeg nok en gang stive skuldre og vondt i hodet...så etter to espresso og en voltaren hadde jeg ikke bare nok energi, men jeg var også tøyelig nok, til å være i tre rom samtidig som jeg klippet gresset og måket snøen som kommer i desember. Og etter det slappet jeg av med frokosten.

Når jeg rydder gjør jeg bestandig det morsomste først. Jeg rydder i puter, så smånips, så kjøkken, så stuegulvet, så vasker jeg. (Vasking av gulv er egentlig morsomst, men det er så tungvint når det ser ut som om gulvet har et vegg til veggteppe bestående av puter, tøfler, bøker, blader, ting og tang.) Så etter frokosten skulle jeg tillate meg å gjøre det utrolig kjedeligste som finnes i hele verden (bortsett fra badet selvfølgelig...hat.) og kastet meg over vedovnen med en lyst på lik linje med englenes da Jesus ble født.

Etter litt arkeologisk gravning og mindre interessante funn nådde jeg til slutt diamanten. I mitt tilfelle skulle jeg ønske at det var en reel diamant (økonomien er skranten, nok en gang) men etter litt mer børsting og støving og hosting oppdager jeg at jeg holder i en hvit stein. Fra ovnen. En hvit stein fra ovnen. Jeg skjønte ikke helt hva en hvit stein gjorde i vedovnen min. Jeg må innrømme det.

Først slo det meg at det faktisk ikke bare var veldig forbrent kull. Det var hardt og hadde en typisk steinlignende overflate. Du vet, litt ru, ujevnt kantete, og hard. Så meldte spørsmålene seg for alvor. Hvordan i alle dager har jeg fått en hvit stein (eller for den saks skyld, hvilken som helst stein) inn i ovnen? Den kan umulig ha lagt seg der selv, jeg tviler på at Kristine har lagt den der, og jeg tviler enda sterkere på at den har kommet ned gjennom pipa. Er hvite steiner i ovner et slags tegn? Er det et tegn fra ov(n)en? Er det noen som prøver å si meg noe? Og hva i alle dager er det denne noen prøver å si meg?

Jeg har fortsatt ikke kommet frem til hva en hvit stein betyr, hva den gjør i ovnen min, og heller ikke hva alle de andre steinene gjør der. Men det slår meg at noe, et eller annet, går i oppløsning. På grunn av oppløsningsteorien min har jeg derfor besluttet å forlove meg med varmeovnen som gir en herlig statisk varme. Så nå flyr jeg rundt (fortsatt i ryddehumør) med alle hårene på hele kroppen vertikalt ut fra huden og en klam varme som kveler pusten min med jevne mellomrom.

Med andre ord, jeg koser meg stort.

Peas Out!

Osloblogging!

2009-11-16T21:27:00.001+01:00

Jeg er så skuffa over meg selv at jeg egentlig ikke klarer å gå i meg selv en gang! Bilder fra Oslohelgen er u-tatt, og jeg sitter igjen med alt for mange morsomme og fine historier til at jeg kan klare å sortere de ned på tastaturet. Vennehelger er absolutt noe jeg vil anbefale.

Helgen har blitt borte i en lang musikal med et spenn fra gospel til ”Sweet Kwistin” (som er min versjon av Mtvs sang til Sweet Sixteen) men vi har på sett og vis kommet oss gjennom helgen alle sammen. Vi har hengt i gatene, vi har shoppet, vi har spist (masse), vi har drukket god vin, vi har danset, vi har sunget, vi har spilt kort, vi har sett film, og vi har ledd! Med andre ord, det kunne ikke vært bedre...og jeg kjenner at jeg fortsatt er sliten etter forrige uke, men jeg er sliten og glad. Og slikt liker vi!

Jeg prøver desperat å komme på en historie som utpeker seg (slik at dette ikke skal bli et jeg-har-gjort-og-hadde-på-meg-dette-blogginnlegg), men alt er liksom for bra, og hvis jeg skal nevne alt som er for bra blir dette et veldig langt innlegg.

Forresten, Jimmy Chookolleksjonen til HM er teit, Nespressomedarbeidere ser slitne ut etter klokka 5 og når minibankene i Oslo er nede på lørdagskvelden blir folk litt ampre. Faktisk så skjønner jeg ikke hvorfor ikke de på 7eleven ikke bare kan a) enten gå på bakrommet og lage nye penger, eller b) ta ut fra egen lomme. Makan til dårlig service!

Dessuten må jeg advare dere...hvis Kristine er skikkelig, skikkelig sliten på en søndagskveld på vei hjem etter en litt for krevende helg, gå litt etter henne. Hun synger nemlig...og det ganske høyt.

Peas Out!

Mobilblogging!

2009-11-13T15:06:00.000+01:00

Nå sitter jeg på jobben og venter på at Kristine skal møte meg så vi kan dra til Oslo sammen. Hurraah! Ifjort hadde vi en fantastisk fotoseanse i Frognerparken som jeg burde lagt ut noen bilder av, men siden jeg ikke har macen får jeg ikke gjort det før jeg kommer hjem igjen. Uan-z, tenkte kanskje jeg skulle prøve å dra med meg Krissa på samme type ting i år, men trenger forslag til hva jeg kan gjøre! Vurderer Kristine i fem forskjellige positurer på fem forskjellige fremkomstmidler...ville ikke det vært flott?? Eller har dere andre forslag?

Jeg gleder meg masse! Og ønsk oss lykke til...vi trenger det!;)

Peas Out!

Pipebrann sa du?

2009-11-10T22:47:00.001+01:00

Jeg vasket klær i stad, og for at jeg skal få tørket nyvaskede klær i en leilighet som stammer fra en fjern tid før juratiden må jeg fyre masse for at det skal tørke innen rimelig tid. Dette er for meg en kjent sak, og bare noe man må igjennom. Dessuten liker jeg at det er litt ekstra varmt på en kald novemberkveld.

Det jeg derimot ikke liker, i det jeg ser ut vinduet mot elva, er lyktestolpen som er helt borte i hvit tåke. Hvit, veldig tykk, men samtidig veldig svevende tåke...og etter ca et halvt minutt i ren Advarsel!!!posisjon løper jeg ut fortere enn kroppen følger etter. I det jeg åpner verandadøra slår peislukten i mot meg som om jeg skulle gått inn i selve peisen, og det slår meg i et lite sekund at jeg kanskje overgikk meg selv i peisfyring denne gangen.

I det jeg stod på toppen av et stableverk av stoler for å få pipa i øyesyn så jeg først ett lass av hvit røyk slå nedover taket. Etter litt hosting og harking så jeg første puff av sort røyk, og så andre, også tredje. Vi fløy ned på gårdsplassen og stod måpende med øynene fiksert på pipa. Det var ikke mye sort røyk som kom opp, men det var nok til at jeg fikk hetta. Inn døra og opp trappa og innpå stua, finn mobil, ring pappa.

”Tjaaa, hører du noe lyder fra peisen a?” Lyder? Jeg lente meg så nærme pipa som varmen tillot og hørte...jeg hørte først en bil kjøre forbi inni der, før det slo meg at det var på veien ute, så hørte jeg litt knitring fra peisen...men siden det var fra peisen telte visst ikke den slags knitring.

”Var det noe gnister fra pipa da?” HERREGUD?! Skal det gnistre også!? Nei! Det hadde ikke kommet noe gnister...men siden du nevner det? Kanskje det hadde gnistret litt? Kanskje det egentlig var full fyr og brennende mennesker løpende frem og tilbake på taket der oppe? Man vet jo liksom ikke når man må svare på sånne spørsmål. Ut på terrassen en gang til, opp på stableverket av stoler, og opp på rekkverket. Null gnister, null flammer og heldigvis ingen brennende mennesker. Egentlig ingen mennesker i det hele tatt.

Med andre ord...vi overlevde pipebrannen. Man kan absolutt overleve en pipebrann selv om man ikke har opplevd den skikkelig, nemlig. Det blir litt det samme som at man overlevde trafikkulykkene man ikke var i nærheten av da man kjørte bil, men siden man kjørte bil var man også et potensielt ulykkesobjekt.

Så for en siste sikkerhetsjekk listet jeg og Kristine oss opp på loftet, snuste litt rundt etter fremmede peislukter og brennende mennesker...ingenting der...og la hodene inntil pipa. Den var ikke varm en gang, og en brennende pipe burde vel være like varm på toppen som på bunn? Jeg vil absolutt mene det. De eneste lydene som kom fra pipa denne gangen var de knirkende treplankene under føttene våre og bilen på veien.

Jeg regner derfor med at faren er over og at jeg kan call it a night. Nå skal jeg bare hysterisjekke røyken et par, seks, sju ganger til før jeg legger meg.

Peas Out!

Husmorskolen.

2009-11-10T19:52:00.001+01:00

Siden jeg og Kristine er litt kongelige av oss har vi, som seg hør og bør, vurdert oppstart av vår egen lille skole. Temaet er klart som dagen, og med våre erfaringer tilsier alt at vår Husmorskole kommer til å slå bedre an enn noen andres alternativitetskoler. Kristine blir nok litt skeptisk i det hun leser dette, men så fort hun er ferdig med å knekke tennene sine på de innbakte pølsene hun nettopp har lagd skjønner hun hvor jeg vil.

Man trenger nemlig ikke bare gjær for å lage mat, eller vaske gulv. Faktisk, så trenger man ikke gjær for å vaske gulv i det hele tatt...eller for å avfryse fryseren. Man trenger kjærlighet, og jeg velger å tro at ingen andre enn meg og Kristine kan bli mer hengivne til typiske husmorsting. Dere som har lest denne bloggen en gang i blant kan i hvert fall huske minst to andre innlegg som omhandler rydding...og det vil absolutt være en start og en basis for vår skole.

Jeg tror kanskje vi skal dele oss opp i to kategorier. En vaskestasjon (med praktiske innslag) og en matstasjon. Praktiske innslag skal ta for seg lyspærebytting, peisfyring og støpselinnsetting (man får tross alt ikke noe fart i støvsugeren hvis den ikke er tilkoblet strøm). Ellers skal vaskestasjonen (som går under navnet ”Reint Helvette”) vise elevene hvordan man vasker alt fra store gulvarealer til taklister. Det skal skrubbes og pusses og tørkes og vætes. Vi skal opp tidlig, og vi skal fikse og mikse og trikse til øynene blør. Denne stasjonen skal ledes av meg.

Kristine derimot skal få lov til å lede an i matstasjonen (som ikke helt er benavnet, forslag tas i mot med takk) og skal lede elevene gjennom kulinariske opplevelser i Drammens Kjøkkenet. Det skal eltes og stekes og kuttes og sauses...og de to middagsrettene de skal lære seg er innbaktpølse og Grandiosa. Grandiosaen varierer fra hver dag, slik at elevene skal få litt valuta for pengene de legger i skoletiden.

Skolen skal holdes i vårt hjem, og kursene holdes så lenge vi har behov for det. Det koster ikke så mye, og vi vedder på at noen av oss kommer til å sitte ganske så godt i det etter endte timer. Vi trenger ikke noe kongelige titler, men refereres gjerne til som halvguder. Dessuten skal vi ikke slå uregjerlige elever...så veldig hardt.

Påmelding gjennom bloggen, men skynd dere...leiligheten er nemlig ikke så veldig stor.

Peas Out!

Vondt i hodet....ikke noe nytt, med andre ord!

2009-11-09T22:09:00.002+01:00

I går var jeg på Alternativ Messe på Lillestrøm. Det var svært alternativt og veldig forvirrende. Hodet gjorde vondere enn en påkjørsel, og selv om Marianne ville jeg skulle prøve healing droppet jeg det. For å få råd til healing måtte jeg nemlig betale det et annet menneske koster, og så mye penger tok jeg ikke med meg. Det er virkelig ikke noe rart at disse spåmenneskene har råd til annonser i Dagbladet.

Så fordi jeg ikke solgte sjelen min til en afrikansk sjaman fra Finnmark har jeg fortsatt vondt i hodet, og fordi jeg har veldig vondt i hodet orker jeg heller ikke blogge, og fordi jeg ikke orker å blogge blir dette heller ikke noe stort og spennende innlegg. Nå håper jeg bare på at et eventuelt migreneanfall skal komme før helgen og ikke i. Førstkommende helg er nemlig Oslohelgen jeg har sett frem til siden en gang for fem år siden eller noe, og jeg er ganske sikker på at noen må dø hvis jeg går glipp av den.

Derfor blogger jeg av og kommer sterkere tilbake når dette stakkars hodet har roet seg ned.

Peas Out!

Rask oppdatering!

2009-11-08T02:18:00.002+01:00

Jeg fikk telefon fra mamma i dag. Hun lurte først på om alt gikk bra, så om jeg var syk, og deretter om jeg har sluttet å blogge. Jeg har det bra, jeg er ikke noe sykere enn vanlig og jeg har heller ikke sluttet å blogge. På torsdag var jeg opptatt med en kjapp tur innom Condelica (fridagskaffen), så en begravelse, så en tur til innom Condelica igjen, så middag hos Trine, så kino.

Jeg så Zombieland, og jeg likte den. Faktisk så likte jeg den så godt at jeg med mer enn bare glede anbefaler den til hele verden på en gang! Zombieland er en slags splatteractionparodikomedie som på ingen måter er overkill, men på alle måter veldig bra. Jeg lo og skreik, og lo og skreik.

Siden jeg allerede er innpå anbefalinger må jeg slenge på mocca og focaccia med reker og avokado og bringebærkake. Dessuten anbefaler jeg Trines biffsalat og hjemmelagede rømmedressing. Nammenam. Også er e-stoffgodteri på kinoen veldig godt. Etter denne lille oppsummeringen merker jeg at neste uke burde bli litt mindre god og litt mer fysisk. Oppfordring til meg selv!

I dag jobbet jeg til seks, og spilte kort fra halv syv til halv to. 22 år gamel gutt sitter sammen med venner i ca samme alder og spiller kort til halv to på en lørdagskveld. Welcome to the safe side, we haz cheesedoodles! Hadde jeg kunnet ville jeg kastet opp.

Søndagen skal brukes på Alternativmessen på Lillestrøm, og jeg merker allerede nå at jeg ikke er helt overbevist. Samtidig merker jeg at jeg ikke kommer til å være så mye mer overbevist i morgenkveld heller, så dette kan absolutt bli the event of the year! Jeg og Mørja skal traske rundt og forbi og mellom krystaller, spåkoner og drømmefangere og rote oss bort i Dagbladets lugubre reklamesider. På en måte kan jeg ikke bli mer skeptisk, på en annen måte er jeg ganske sikker på at jeg blir motbevist i morgen. Dette må dokumenteres!

Nå skal jeg hoppe til køys så jeg kan være fresh og openminded til i morgen! Ønsk meg lykke til!

Peas Out!

Dagslys!

2009-11-04T22:14:00.003+01:00

Så dere dagslyset i dag? Jeg blunket dessverre i 1tiden og fikk det ikke med meg, var det pent?

Jeg fikk derimot med meg vinterens første snø, and I loved it! En søt, gammel dame kom innom butikken og informerte meg om det. Hun bannet i det hun påpekte været, så jeg unnlot å dele min mening...og påpekte heller at isen kommer så fort snøen har lagt seg og at Drammen kommune verken kan strø eller måke riktig, så det blir nok ikke så greit for henne å komme seg ut nå som hun er avhengig av krykker. Ødelegger du for meg ødelegger jeg for deg...forskjellen er at jeg gjør det med et smil, slik at du ikke kan si noe på det.

Snø er ikke en uting. Ja vel, så blir det kanskje litt glattere, litt våtere og litt vanskeligere å lukeparkere, men det blir også lunere, lysere og penere. Dessuten betyr snø (før jul) snart jul, og jul liker vi. Jeg lastet ned den første julesangen en gang i september, og vil ikke noe annet enn å kunne spille den med god grunn. Også er jeg ganske klar for pynting nå. Julerengjøring med påfølgende juletemaomgjøringer. Jeg ser for meg Tingelings oppkast som hovedtema. Masse glitter og stas som i utgangspunktet sikkert kunne blitt pent alene og i små mengder. Hele den tradisjonelle smijernsjula legger jeg litt på holka, og lar den seile sin egen sjø.

Og når det blir jul kan jeg utføre min personlige vri av fair trade, shoppe masse uten dårlig samvittighet fordi det er gaver og ikke masse møl til meg selv! Rettferdig handel, med andre ord. Nå har jeg, som skrevet, allerede begynt litt, men det er alltid noen nye jeg kan slenge på lista...eller noen som kan få litt mer. Det viktige er ikke hva man kjøper, det er at man kjøper. Dessuten ser jeg på hvert kjøp som et bidrag til en mindre finanskriser, så bare takk meg når du sitter på nyåret med både ny bil og ny hytte...da har nemlig TorgeiriDrammen vært ute på handletokt og rettet opp i hele elendigheta!

Denne koppen kommer tilbake til butikk rundt uke 50 og er en fantastisk sjokolademedchilikopp! Løp og kjøp! (TorgeiriDrammen er ikke så veldig god på snikreklame.)

Før fair tradehappeningen og julepyntingen slår inn skal jeg smelte inn i sofaen så fort jeg får tid med så mange kopper varm sjokolade med chili jeg kan takle. Fra fantastiske Indiskakopper med skål, og kvalitetssjokolade fra Condelica.

Også skal jeg jobbe med Kristin på fredag (fra Det kunne vært oss)! Hun har egentlig sluttet litt men tar en vakt en gang i mellom...hurrah!

Peas Out!

Hva skal ut? Lommemannen, Bjarne Håkon Hansen eller svineinfluensavaksinen?

2009-11-03T23:17:00.002+01:00

...or blog!

Lommemannen.
Lommemannen trodde han bare skulle få noen små forelegg hvis han noen gang ble tatt. Nå kan han angre seg, for med all respekt å melde ser det ikke ut til at han kommer seg ut med det første.

Bjarne Håkon Hansen.
Er det virkelig nødvendig å kaste mer dritt på han nå? Ja, han gjorde en feil da han jobbet for de rødgrønne...men herregud! Vi har da alle gjort ting vi ikke er så stolte av! Jeg er sikker på at Kjell Inge Røkke kan ta han inn i varmen så de sammen kan komme opp med strategier for å legge ned Brustad-bua. Da sikter jeg selvfølgelig ikke til reguleringen av kolonialforretningene, men selve Brustad i full vigør! Pølse-Hansen er derfor inne.

Svineinfluensavaksinen.
Hvis du har svineinfluensa må du være inne, men hvis du skal ta vaksinen må du derimot stå ute...hvis du skal ta den i Mjøndalen selvfølgelig. I dag meldte nemlig DT at folk måtte stå ute i kulda for å få seg en shot grisespytt kylt inn i armen! Torkil Gunnhildsen (anonymisert) var frustrert over at han måtte stå i kø ute...og hadde ikke jeg visst bedre ville jeg nesten trodd at man kunne fått influensa av mindre enn stillestående venting ute i kaldt regnvær i november, men hva vet vel jeg? Det ser derfor ut til at svineinfluensavaksinen må ut, ut i kaldt regnvær og en gradestokk som koser med de blå gradene. Jeg merker at det ikke bare er vaksinen som må ut, men noen av menneskene også!

Ha en sykdomsfri onsdag!

Peas Out!

Utespising vs. Hjemmespising

2009-11-03T00:08:00.001+01:00

Til tross for at jeg med stil og klassisk eleganse klarte å stryke på forrige eksamen som hadde med økonomi å gjøre betyr ikke det at jeg er helt dum når det slår ut på den personlige siden av den.

I dag for eksempel brukte jeg en god time på å finne ut at hvis jeg stakk innom Kiwi og for så å spise middag hjemme fremfor å dra ut ville jeg spare penger. Det tok litt tid, men jeg klarte å gjette meg til riktig svar.

Så etter et kvarter på Kiwi kunne jeg fastslå at jeg hadde spart hvert fall 50 kroner på utespising..i tillegg til at jeg visste at jeg før eller senere også måtte bruke tid på oppvasken. Det var litt bittert i det jeg dro kortet og forstod at jeg nå først måtte hjem, lage mat, spise den og rydde opp etter meg..alt for prisen av mer enn hva jeg ville gjort hvis jeg spiste ute.

”ShitAu!” tenkte jeg. Nå skal det sies at jeg egentlig aldri tenker ”ShitAu!”, men det passer liksom litt godt inn å tenke sånn en gang i blant...så vi sier at jeg gjorde det. Med godt mot sorterte jeg ut det jeg trengte i riktig rekkefølge bortover kjøkkenbenken, på toppen av mikroen og rundt på diverse kjøkkenmøbler. I ærlighetens navn må jeg fortelle om mine kjøkkenvaner. Ikke bare må jeg ha god tid, jeg må ha god plass og systemer. Jeg må ha alt på linjer, og klappet og klart. Og jeg må ha et par sikringer.

Etter en nesten ferdigkokt tacokjøttdeigrunde (jeg har nemlig begynt å koke tacokjøttdeig, ikke steke den..ikke spør meg hvorfor) slo !POFF! sikringen seg av. Jeg stod der, i full konsentrasjon rundt den boblende kjøttsausen oppi panna, og helt plutselig, så jeg ingenting lenger. Først tenkte jeg ”FAEN!” også tenkte jeg det en gang til, litt lavere, for deretter å kjenne på blodsukkerets lave nivå og tårene i øyenkroken.

Da jeg så meg i speilet et par minutter senere med et tent stearinlys i hånden tenkte jeg: ”Jøss, det er godt du ikke er et glansbilde, for i så fall ville dette vært en grøsserfilm!” Som vi alle vet er det bare pene mennesker i grøsserfilmer. Selv de som skal spille de stygge er pene...forskjellen er at disse bruker markerte briller. Jeg bruker markerte briller, det gjør meg verken penere eller styggere...burde jeg klage til forhandleren?

Så etter en second runde hos Kiwi kjøpte jeg med meg tre sikringspakker hjem. Og jeg så i øynene til Kiwimannen at han lo inni seg. 20 minutter tidligere hadde jeg stått foran han og surret og ropt og ledd sammen med Lene, og jeg så da at han gjerne ville ha meg ut av butikken sin. Han koste seg garantert da jeg måtte avbryte middagslagingen med sikringskjøp. Godt han fikk noe ut av det, i alle fall!

Middagen ble uansett perfekt, til tross for et overforbruk på 130 kroner. I morgen spiser jeg hvert fall ikke hjemme, det har jeg ikke råd til!

Peas Out!

Torgeir på sporet!

2009-11-01T23:05:00.000+01:00

Hvor sosialpornografisk er du?

Jeg skulle gjerne dyttet den store rosa elefanten i rommet under et teppe, eller i det minste under en stol...men jeg kan ikke. Den er dessverre så synelig, uansett hvor den plassert.

Det blir aldri så gæli sosialpornografisk at det ikke kunne blitt verre, og som den magre trøsten det er..er det fortsatt en trøst. Vi har det alle i oss, helt sant, jeg lyver ikke. Enten så kommer det i form av Se og Hør, Charterfeber eller kulturskatten Tore på sporet.

Selvfølgelig kan man styre unna noe, og som den gode ikketittende personen jeg prøver å være, unngår jeg Tore på sporet like hyppig som sladrebladene. Det betyr virkelig ikke bestandig, men at jeg reduserer skadene det innebærer å oppmuntre slike kanaler med min oppmerksomhet (eller penger).

Jeg kanaliserer derfor heller mine guilty pleasuers over på blogger og Facebook. På denne måten blir ikke mitt nærvær registrert i verken større eller mindre grad, og jeg tillater meg antagelsene om at mitt behov ikke teller for eller mot budbringerens behov for selveksponering.

Og selveksponering er det, i aller høyste grad. Noen ganger graver jeg med så dypt ned i sofaen, bussetet eller asfalten (alt etter som hvor jeg befinner meg) når jeg blar frem det siste av det siste! Hvem har slått opp? Hvorfor er han en drittsekk, og hvorfor er folk så dumme at de bretter ut absolutt alt om seg selv på Internett??

Eller er du kanskje nabokjerringversjonen av Internett’n? Har du mennesker på hurtigtast på mobilen som først og fremst er talerør og ikke egentlige venner? Jeg vet at dere finnes der ute, og jeg kunne egentlig tenkt meg en slik kontakt. Nå har jeg tross alt Facebook-, Twitterprofil OG blogg. What else is there? (Bortsett fra virkeligheten, selvfølgelig.)

For alt det jeg vet kan det jo hende at du syns at jeg har en sosialpornografisk blogg. Det må du gjerne tro, men da tar du også feil. Grundig feil. Hvis du gjerne vil besudle deg selv med tåpeligheten av tåpelighet må du føle deg velkommen til å sende meg en mail, så skal jeg føre deg dypere inn i grusomhetenes verden! Det er absolutt ingenting jeg vil anbefale!

Ha en herlig, sosialpornografisk uke, og legg gjerne igjen litt tanketomt sladder her, så vi alle kan bli litt triste på innsiden.

Peas Out!

Abstinenser.

2009-10-31T13:57:00.001+01:00

Jeg har fridag i dag, og på de første fridagene etter lønningsdag pleier jeg å shoppe. Noen ganger shopper jeg nyttige ting, andre ganger shopper jeg unyttige ting, tredje ganger shopper jeg fordi jeg er glad, fjerde ganger fordi jeg er lei meg, etc, etc..og sånn går nu dagan frem til lønningen er borte.

Nå har jeg bevisst gått inn for å legge om på fridagsmønsteret mitt og velger bort shopping fremfor rydding. Jeg prøver, i alle fall. Det er ikke bare lett å ikke klikke i vinkel når jeg vet at jeg trenger butikkene like mye som butikkene trenger meg. Dessuten har jeg helt konkrete ting jeg virkelig trenger, det er ikke snakk om bare litt titting, eller generelt tidsfordriv.

Mitt nye fargede sukker trenger en pen skål det kan bo i, og...og jeg trenger en Halloweenfilm, selvom jeg ikke skal være hjemme i kveld. Dessuten kan det helt sikkert hende at HM har noe jeg trenger, og du skal ikke se bort ifra at Kitch’n absolutt har mange kg med saker som er nyttigere enn selve livet! Også burde jeg kjøpt inn litt flere pysjer og bøker og morgenkåper tilfelle jeg blir svineinfluensainfisert. Dessuten begynner plantene mine å dø, så jeg trenger noen flere planter, med tilhørende potter. Og duker. Samt puter. Puter får man ikke nok av, spesielt ikke når man har en så stor sofa som jeg har.

Armene mine rister av begeistring nå. Det er bare flaks at jeg treffer de riktige bokstavene på tastaturet, og alle ledd i hele kroppen verker! Kaldsvetten renner og øynene mine blir rødere og rødere for hvert minutt uten desperat blunking som går. Dessuten har jeg ikke salt- og pepperkvern. Tenk om jeg skulle trenge det til middagen i kveld!

Også er det en skam at jeg ikke har hengende lyslykter, syns du ikke? Jeg av alle mennesker burde hatt hengende lyslykter. Og Gilmore Girls. Dessuten har jeg siklet på En god nummer to. Jeg vedder på at sistnevnte er som balsam for sjelen, og det trenger vel alle? Dessuten burde jeg kjøpt ny sjampo og balsam også...noe som ikke tørker ut alt over skuldrene.

Jeg burde kjøpt en Tivoliradio. Og en lampe til gangen. Pluss nye stuegardiner, slik at jeg kan bytte på en gang i blant. Og kanskje et nytt sengeteppe. Alt dette trenger jeg. Jeg trenger det mer enn luft, og jeg trenger det nå!

Angsten brer seg over meg som et brannhelvetteinferno på en god dag. Musklene går fra spent til slapp til spent til slapp til spent på få sekunder og rykningene i øynene kan ikke måle seg med den dunkene hovedpulsåren som slår bort alt av konsentrasjonen rundt det ”nye livet”. Forandringer suger.

Jeg må handle noe.

Peas Out!

Red 15.36. Og der sprakk jeg. Oh well, det er tross alt tanken som teller!

Spennende ting man kan gjøre istedenfor å kjede seg.

2009-10-30T00:41:00.004+01:00

Spy på flaske!

Kjøpe brus du aldri har smakt før.
På 7eleven har de masse forskjellige drikker jeg aldri har sett før, og jeg ELSKER masse forskjellige drikker jeg aldri har sett før! Så i går prøvde jeg en blå brus som smaker blå tyggis. Jeg kastet nesten opp, to ganger! Faktisk så grøsser jeg fortsatt.

Kjøp farget sukker.
De har fått inn porsjonsposer med farget sukker på Kaffekverna nå! Lilla, sort, gult, blått, rosa, etc, etc. Det ser livsfarlig ut og er kjempemorsomt! Nå må jeg bare finne en pen bestemorsskål det kan ligge på utstilling i!

Lag julebutikk.
Da går hvert fall tida unna rimelig kjapt. Charlotte og Trine har vært kjempeflinke, og man kan se den røde julebutikken selv hvis man er i Mjøndalen. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg ikke liker jula (for det gjør jeg), men selv jeg kjenner at rød jul utgår i år!

Kaaaake??

Spis pannekaker.
Jeg har vært hos mor i dag (med søsken) og spiste god suppe og enda bedre pannekaker. Egentlig liker jeg ikke pannekaker til middag...det har jo virkelig ingenting med middag å gjøre, så jeg skjønner ikke hvorfor folk absolutt må insistere på pannekakens fremstilling som middagsrett. Dessert lenge leve! ...Men så er det liksom de pannekakene til mor som slår beina under hele argumentasjonene min. Bedre pannekaker finnes ikke!

Dra på Ikea.
Siden du ikke er nok sliten fra før av drar du bare på Ikea, slik at du virkelig skal kjenne litt ekstra på utslittheten. Jeg kunne selvfølgelig gått en tur i frisk friluft og fått litt røde roser i kinnene og det som hører med, men man blir ikke skikkelig sliten av slikt...man må på Ikea! Hele annen etasje gikk bort i en grå tåke av farger (legg merke til paradokset), og en knaggrekke! Den er fantastisk, og jeg skal vise den frem så fort jeg får tatt et skikkelig bilde!

Se på en episode av True Blood..
..når du egentlig er halvveis borte i din egen drømmeverden. Sliten som f, og trøttere enn mor di, men på grunn av spennende episode klarer du ikke legge deg..og du klarer heller ikke legge deg før et par timer etter episodens slutt. Jeg er trøtt (hvis du ikke har skjønt det)..og nå merker jeg at hele blogginnlegget bare smøres utover.

Og sist, men ikke minst...

Legg deg.
Sånn at du får et par timers søvn før jobb i morgen. Deilig.

Peas Out!

Er det for tidlig for meg å starte med julegaveshopping nå?

2009-10-27T15:01:00.003+01:00

Sjåpping & schampanje, New York 08

Det slo meg plutselig (etter en stund i horisontal stilling på sofaen) at jeg virkelig kjeder livet av meg. Nå tenker du sikkert at jeg er den type person som ikke tåler mitt eget selskap og derfor må gjøre noe hele tiden for å få tiden til å gå. Det stemmer nesten på en prikk. Vi lever i 2009 og jeg ser virkelig ikke noe behov for å trives i mitt eget selskap når det er så mange andre selskaper der ute som trenger en meg!

Men uansett, det byr meg litt i mot å begynne med julegaveshopping i oktober. Jeg er ikke den største motstanderen av julemarsipan i oktober, eller julesanger i august. Faktisk så irriterer det meg mer at folk hvert bidige år blir provosert over julemarsipanens tidlige innkomst. Det har seg nemlig slik at julemarsipanen kommer tidlig hvert år..slik har det vært en stund nå, så jeg kaster ut et åpent forslag om at vi lar det forbigå i stillhet neste år! Tar du utfordringen?

Egentlig har jeg ikke planlagt hva jeg skal kjøpe, jeg bare regner med at det er bedre å tråle sentrene i oktober enn i desember. Da slipper jeg nemlig de store, varme klærne..også ser jeg for meg at det er mye bedre og holde på et titalls poser når du ikke har neglesprett.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er en overgjennomsnittlig ivrig shopper, og så lenge du gir meg en grunn skal jeg alltids klare å rote opp noe surr som koster litt mer enn jeg har råd til. Eller som koster mer enn det strengt talt er verdt. Og jeg tenkte at hvis jeg bruker denne evnen i oktober på nettopp julegaver kan jeg jo se på det som et innsparingsprosjekt og heller bruke halvskattlønningen min i desember på noe som er unødvendig overpriset og pent til meg selv!

Dessuten gir jeg meg selv en grunn til listelaging. Lister fascinerer meg ganske mye, og jeg merker at jeg blir litt varm på innsiden bare jeg tenker på mulighetene! Her snakker vi fargekombinasjoner, alfabetiske systemer, tallrekker og gallerier. Jeg kan lage tabeller og innsparingsplaner og tankekart og meningsmålinger! Dette blir mer kos enn gøy merker jeg med en gang!

Nei! Nå er det opp av sofaen og ut i friluft! Nå skal det shoppes, stoppe meg den som stoppe meg kan! Ring inn forsterkninger og det som verre er.

Peas Out!

Etter en Akuttenepisode fikk jeg _spørsmålet_ av min kjære samboer.

2009-10-26T22:38:00.004+01:00

Happy Place?

”Torgeir, har vi det komfortabelt sammen?” Jeg merket at det ble en greit ukomfortabel ising i lufta rett etter spørsmålet traff lufta, og svaret kom i en mumlende kremting. ”Skullevihattdet?jegmener..ja?” Hun var ikke fornøyd med svaret mitt, og i det sekundet gikk alt jeg eide av sympati ut mot alle menn med kjærester.

”Må jeg begynne å snoke for å finne ut av hva du ikke forteller meg?!” Jeg skjønte ikke helt hvorfor hun skulle begynt med noe slags form for snoking, men jeg gjettet meg frem til at løsningen lå der ute et eller annet sted. Det hjalp liksom ikke å gjemme seg under putene og bak macen heller, jeg var fanget..og beholdt jeg ikke roen kunne jeg glemme å sitte i samme sofa som henne resten av kvelden. Vi deler jo ikke en gang rom, så senga kan jeg ikke kastes ut av..og siden jeg eier sofa’n regnet jeg heller ikke med at løsningen var så veldig vanskelig å grave opp heller. Jeg prøvde meg med kjærestekortet i et forsøk på å komme til bunns i hele hysteriet. ”Men, Kristine, vi er jo ikke kjærester..eller er det noe jeg burde snoke meg til å få vite?”

Dette handlet ikke om snoking fra min side..dette handlet om hva jeg ikke fortalte til enhver tid. ”Men, Kristine, det jeg ikke forteller til deg vil du uansett virkelig ikke vite!” Hvordan kunne jeg tillate meg og tro noe sånt?!? Nei, hun så på damen i Akutten som nettopp hadde kranglet med kjæresten sin..”HUN FÅR JO VITE ALT SAMMEN!”

Jeg lette febrilsk etter noe å fortelle, men i en presset situasjon ble liksom alt litt svart. Hun så på meg som om jeg nettopp hadde drept hunden hun aldri fikk. Svettedråpene rant i det jeg fokuserte meg inn på rolige steder og happy places. Jeg så opp forbi skjermen og skalv i stemmen..”Så pen du er i dag!”

Det holdt visst. Hunden som hun aldri fikk var heller aldri blitt født, derfor var ikke mordet lenger gjeldende. Skuldrene min slapp taket fra øreflippene og jeg grøss litt svakt oppover leggene. Neste mandag skal jeg personlig stenge Akutten og sette på et par Disneyfilmer. Det kalles forhåndsregler, og jeg liker de.

Peas Out!

Skal klokken stilles frem eller tilbake?

2009-10-24T18:41:00.003+02:00

Tarzan sitter fast i tidsklemma!

Helt siden første gang jeg var borti sommertid og vintertid og stilling av klokker frem og tilbake har jeg slitt med det. Hvilken vei? Og sparer jeg en time, eller mister jeg en time? Natt til søndag, eller natt til mandag? Vil det være lysere når jeg våkner i morgen, eller mørkere? Kommer jeg til å våkne, eller klikker alarmen på mobiltelefonen? Kanskje jeg våkner klokka 4, selv om den egentlig er 3 eller 5?

Jeg hadde en regle som gikk sånn ca som dette: ”Våren er no’ dritt, høsten er bra!”. Men siden det ikke er noe nevneverdig godt rim i setningen kunne det like så godt vært ”Høsten er no’ dritt, våren er bra!”, og da er jeg jo tilbake til nullpunktet igjen.

Det eneste jeg har en grei peiling på er hva det skiftes til..og ikke hvordan det skiftes. Vintertiden begynner i morgen, og sommertiden er over. Men skrur man klokken mot, frem eller tilbake fra sommeren? Eller vinteren?

En time lenger ville virkelig ikke gjort noe, det kunne jeg levd ganske greit på. I hele dag har jeg gått og regnet meg frem til at det skal bli lysere om morgenen etter ferdigstilt klokke, og at jeg derfor må stille den bakover. Men så er det noe som gnager meg litt på lårhalsen, og insisterer på at det blir litt bakvendt og feil. Og hvis jeg stiller klokken fremover, vil jeg da få en ekstra time? Eller mister jeg den? Mister jeg både en ekstra time OG lyse morgenstunder? Jeg merker at jeg har begynt å utvikle en lei mørkreddhet om morgenene..helt frem til kaffeinntaket, selvfølgelig.

Dessuten syns jeg denne såkalte vintertiden bare kommer tidligere og tidligere hvert år. Akkurat som julemarsipanen og skattelistene. Dessuten er jeg sikker på at disse nobelsfredsprisene også hoper seg opp i løpet av året og helt sikkert blir delt ut like ofte som vi har stortingsvalg!

Jeg er offisielt forvirret, og håper virkelig at iPhonen min er smart nok til å løse hele tidsklemma!

Peas Out!

Svineinfluensa - noe for deg?

2009-10-23T18:17:00.003+02:00

Jeg har ikke hatt svineinfluensa enda, og jeg håper sannsyneligheten for at jeg skal slippe den er relativt stor. Bortsett fra noen kunder en gang i blant, ganske ofte, i løpet av en uke er jeg tross alt aldri borti andre mennesker noe særlig. Og siden penger er noe av det mest sterile og reneste vi kan ta på fortsetter jeg i god tro som aldri før!

Jeg tror ikke jeg kjenner noe som har hatt den heller. Hvert fall ikke sånn direkte. Det kan godt være at jeg kjenner noen som kjenner noe, men jeg føler ikke at slike løse bekjentskaper kan ha noe større trussel for meg akkurat i kveld. Eller i morgen tidlig. Lenger enn det velger jeg rett og slett å fortrenge.

Du skal ikke se bortifra at en liten runde med svettetokter hadde gjort underverker for huden. Tenk så frisk og fin man føler seg så fort man er tilbake fra senga..så sant man kommer seg opp fra den til slutt, selvfølgelig. Alle urenhetene er borte, som dugg for solen! Det er kanskje greit at jeg holder meg unna den, så slipper jeg all misunnelsen ren hud fører med seg.

Og stemmen selvfølgelig. Jeg syns hese stemmer ofte er litt skumle, på en spennende måte. Med hes stemme kunne jeg spradet rundt i Drammen, med ren hud og Gucciskjerfet mitt..og takket nei til alle tilbudene som ble kastet etter meg i hesblesende, tungeslepende gisp. Dette må jo bare bli bra.

Dessuten gjør søvn det rareste med fremtoningen til folk. Man kan se velsovde mennesker på lang vei..og jeg regner med at de fleste tidligere svineinfluensaister ser velsovde ut! Jeg kunne trengt meg litt søvn..

After all...kanskje jeg skal vurdere en runde??

I mellomtiden spiser jeg litt taco!

Peas Out!

Oh noes, kjære blogglesere, oh noes!

2009-10-22T23:01:00.001+02:00

Du hadde kanskje trodd at jeg ville kommet meg litt opp på blogglisten? Jeg ble i hvert fall en av de tolv beste lokalbloggerne av de litt over hundre som ble stemt på i starten, jeg kan jo virkelig ikke klage! Så nå kan jeg legge prestasjonsangsten min langt under en stol og senke skuldrene til nederste knapphull.

Dessuten møtte jeg mange vakre twittermennesker som var litt skumle i det jeg innså at de ikke bare er et bilde og 140 tegn, men faktisk har tilhørende kropp, en stemme og et vanlig navn!

Gratulerer masse til Eimoe som fikk førsteplassen, og masse gratulerer til andre- og tredjeplass også!

Nå må jeg sove.

Peas Out!

SE! Han er gæærn!

2009-10-22T15:56:00.003+02:00

Jeg vet ikke om dere vanlige, dødelige har fått med dere oppstyret i dag..men det har seg sånn at Dagbladet har den styggeste forsiden ever! De tar for seg Molands tilstand i Kongo, og kaller han gæærn (på godt mjøndærsk!). Denne forsiden har derfor vært hovedoppslag på Twitter i dag.

Jeg kjøper sjelden eller aldri papiraviser. Egentlig bare fordi jeg kan lese de på nett, også kan jeg slenge på en klam kommentar om hvor utrolig miljøbevisst jeg er. Twitters hovedoppslag i dag, derimot, pirret min sosialepornografiske ”kosmedkris(s)a” del av personligheten.

Selvfølgelig kunne jeg jo bare kastet opp på forsiden, og det ville jeg helt sikkert gjort også..hvis det ikke hadde vært for Twitter. På tross av hatkampanjen mot Dagbladet endte avisen plutselig opp sammen med lunchen min på rullebåndet, og jeg nærmest svettet av spenning! ”SE HVOR SYK HAN ER!” stod det smurt over forsiden, og jeg småløp tilbake til jobben og åpnet avisen før jeg i det hele tatt tenkte på maten!

Jeg skjønte fort at det var forsiden som var det mest vulgære med hele artikkelen, og litt småskuffet leste jeg gjennom de stakkars sitatene fra Molands mamma. Veldig sosialpornografisk, men ikke sjokkerende..det er da virkelig ikke noe nytt at moren hans gjerne vil ha han hjem, eller?

Det jeg derimot fikk greie på er at han jeg bestandig har trodd har vært Moland ikke er det, og omvendt! Jeg skjønte ikke hvorfor han franske plutselig satt å skreik til meg fra forsiden når det var Moland som tydeligvis var blitt (påstått) gal! Så gikk det opp for meg, jeg har blitt ført bak lyset i så lang tid, men det er deilig å være tilbake igjen!

Og i det jeg halvveis slukøret slang igjen den nesten uleste avisen skrek Simonsen til meg at skattelikningene ikke sier noe om verdien av et mennesket. Først da kastet jeg opp.

Peas Out!

Bytur!

2009-10-21T22:50:00.005+02:00

MegfrafjoråretsOslohelg!---> (ohmygodsåkort hårjeghadde!)

På telefonen min har jeg et program som teller ned til store begivenheter! Hvis du tar bort de tingene Kristine insisterer på at skal stå der (eksamensdatoer, etc, etc) sitter jeg igjen med blant annet lønningsdag, julaften og Oslohelg. Jeg er 22 år og markerer kalenderen min med ”Oslohelg”. Strengt talt trenger jeg ikke si noe mer, men jeg klarer bare ikke la være.

Heldigvis er ikke jeg den eneste som gleder meg (for det gjør jeg virkelig). Jeg og Kristine skal på bursdag i Oslo og skal derfor ta det over en hel helg slik at vi kan nyte hovedstadens gleder fult ut! Vi skylder på en påbegynnende tradisjon som smått ble skapt i fjor, og har derfor allerede haket av tur til Astrup Fernley, vaffelspising og Ginashopping (for Kristines del, altså). I fjor gikk vi ikke på Gina, men for Kristine kunne vi godta en forandring.

Dessuten skal man spise seg mett på sjokkiskake fra Deli, og drikke god kaffe fra Stockfleths, spasere gatelangs og spise god hjemmelaget ferdigfabrikata! Også skal Kristine late som om hun er barnet. Også skal vi busse og bane og kanskje trikke! Alt det man ikke gjør i Drammen (bortsett fra busse, selvfølgelig).

Et eller annet sted hørte jeg at Drammen var Norges sjette største by. Dessuten har jeg hørt at Nedre Eiker har store drømmer om en bystatus, på lik linje med Hokksund..som du i beste tilfelle kan se hvis du ikke blunker på vei til Kongsberg. Med andre ord, jeg bor i verdens navle..og her har vi alt vi trenger. (Det har vi for så vidt, men det kommer bare i litt mindre formater.)

Det skumle er jo ikke at jeg gleder meg til en bursdagsfeiring, eller en fin helg i gode venners lag..eller at jeg har haket av i kalenderen med store smiletegn og ballonger, men at jeg gjorde det i en alder av 22...og at jeg faktisk nesten ikke klarer å vente! Hovedstaden lissom, tydeligvis the place to be!

For egentlig, på utsiden, er jeg kjempestolt av Drammen og kunne ikke tenkt meg noe bedre sted i hele verden! Drammen er best, ingen protest..etc. Men det skal sies at jeg blir litt småmisunnelig, sånn litt under innsiden når jeg hører om eksotiske trikketurer og soldager på operataket..og alle horene som stjeler utstillingsdukkenes parykker i Karl Johansbutikkene! Noen ganger ville jeg heller hatt et stykke 5high chocolate cake fra Deli, fremfor gårsdagens børek fra 7eleven..!

OgimorgenerdetTweetUpklokken7påbiblioteketiDrammen! Kom, kom, den som er interessert i sosiale medier!

Peas Out!

Ikke slå meg!

2009-10-19T19:26:00.000+02:00

Jeg har lært meg en setning på tegn til tale.

Marianne lærte meg ”ikke slå meg” i går, og siden har jeg ikke sagt noe annet. Til å være så stille er det ganske høylytt. I hele dag har jeg flydd rundt på jobben, vifta med armene, slått meg i hendene og dratt høyre hånd nedover brystkassen. Igjen og igjen og igjen. Ikke slå meg! Charlotte lo litt de første gangene, det var visst litt søtt sånn helt i starten. Så gikk det fra søtt til: ”Nei da, Torgeir, jeg skal ikke slå deg!” ”Ikke slå meg”, svarte jeg på min høylytte, stille måte. Hun smilte stivt tilbake de neste femten gangene. Jeg lo så jeg gråt, lenge.

En gang i mellom måtte jeg la Henriette ta kassa slik at jeg kunne løpe inn på lageret til Charlotte, vifte med armene, slå meg i hendene og dra høyre hånd nedover brystkassen...og akkurat unngå knyttneven hennes før hun traff. ”IKKE SLÅ MEG!” Jeg hadde gått fra både søt og sjarmerende, nå var jeg plagsom og teit. Men det var viktigere enn noen gang tidligere å uttrykke mitt innerst ønske..jeg ville jo bare ikke bli slått! Er det så vanskelig å forstå? Hun forstod det ikke.

Nå sitter jeg derfor forslått i sofaen, som et stakkars lite barn i fosterstilling og gråter mine modigste tårer. Charlotte sitter helt sikker hjemme, med tiks i venstre øyelokk mens hun slår hull i stueveggen.

Jeg gleder meg allerede til i morgen!

Peas Out!

(Nå skal Marianne lære meg flere setninger...GLED DEG, CHARLOTTE!)

Nytt bilde.

2009-10-18T21:51:00.002+02:00

Jeg byttet forresten bilde fordi min mamma (som tydeligvis også leser bloggen min) sammenlignet meg med en av Drammens tidligere orginaler.

Hva kan jeg si?! Jotakk..!

Hufsakjelleren.

2009-10-18T21:16:00.002+02:00

Som noen av dere absolutt ikke vet i det hele tatt bor jeg i et ganske så gammelt hus, med tilhørende lave temperaturer og skumle rom. Heldigvis installerte en glup sjel (rett før første verdenskrig, regner jeg med) en vedovn, slik at husets beboere skulle slippe å gå gjennom vinterhalvåret med koldbrann langt oppover lårene. Som husets nåværende beboer setter jeg virkelig pris på slik fremtidsrettede mennesker (uansett alder, kjønn eller hudfarge), og hadde personen levd i dag skulle jeg personlig takket det jeg regner med var en 25-ish år gammel, hvit mann. Før installerte man slike ting i mye yngre alder enn i våre dager, velger jeg å anta.

Uansett. Det flotte med vedovner er at de gir en viss varme hvis du forer de en gang iblant. Det mindre flotte med de må være at de tar unormalt stor plass til å være så små, litt sånn som ettåringen din. Dessuten spiser den ikke selv heller.

Også må man sørge for å ha nok ved, selvfølgelig. Ved har jeg nok av, det fikk jeg nemlig i fjor. Kall meg lite miljøbevisst, men jeg fyrer gammelt treverk. Les: gamle gulver som skulle rives opp og uansett kastes. Fordelen med disse er at de tennes opp så fort du ser litt for hardt på plankebitene. Bakdelen er at de brenner veldig fort og veldig masse på en gang. Derfor er det veldig vanskelig å planlegge hvor varmt du vil ha det. Vil du ha det litt kaldt eller tropevarmt? Mellomtingen finnes nemlig ikke. Også skremmer det meg litt at plankene er så brennbare, og at jeg går på eldre treplanker hver dag, som sikkert brenner mye bedre hvis det skulle vært oppført en konkurranse i trebrenning. Jeg velger derfor å banke i bordet. Og hvorfor heter det bank i bordet? Du banker tross alt på det.

For at jeg skal få tak i mine tørre treplanker må jeg ned i verdens skumleste kjeller. Den fremsynte ovninnstallereren hadde tydeligvis ikke nok vett til å tapetsere murveggene i litt koselige blomstertapeter og sette opp et par bilder av dansende sommerfugler i en eng. Alle rommene ser ut som Sawkulisser og når man legger på murvasken i det ene rommet og øksen i det andre går man plutselig ikke ned der om kvelden lenger. Dessuten må du bruke vedsekken som fotball før man bærer den opp, slik at du er sikker på at du enten har jaget Petter Edderkopp bort eller drept han.

En misforstått skapning man må lære seg å elske? Didn't think so..!

Og da jeg var der nede nå er jeg sikker på at jeg kjente Hufsas ånde i nakken og fingrene hennes rundt anklene da jeg kastet meg oppover trappen. Plutselig ble det til og med for skummelt å gå på kjøkkenet. Jeg leste et sted at Hufsa var en misforstått skapning man må lære seg å elske. Jeg kommer aldri til å elske noe som har bodd (eller bor) i den kjelleren.

I tillegg til vedjakt har jeg gått tur med Mørjamor til Drammen i dag, og lekt at vi surret rundt på Manhatten. Det er litt vanskelig siden Bragernes Torg kun er et torg og ingenting annet. Dessuten har jeg vært ute og spist mat med mamma og pappa og nesten alle søsken! Jeg syns fortsatt litt synd på den søte servitøren som ga oss for ”dø” brus. Men det skjer nok ikke igjen..!

Nå skal jeg begynne på Wicked!

Peas Out!

Oppskrift på perfekt lørdag:

2009-10-18T00:47:00.002+02:00

Sove lenge.
Etter en litt for lang arbeidsuke er søvn en nødvendighet, og for mye av det gode blir bare enda bedre. Det fører derimot til stiv nakke og vondt i hodet. Hodepinen forsvinner hvis man i all hast skyller ned en Voltaren med en espresso og to knekkebrød med sukkersyltetøy fra First Price.

Kafétur.
Condelicabesøk med tilhørende mocca (jeg drikker egentlig ikke varm sjokolade med et hint av kaffe, men Condelica er best på kaffe..såh, ja) og kake! Pluss Kristine og Mari. Jeg må nevne Sjokolade Duokakestykket jeg spiste, fordi det er utrolig godt og du må smake det.

M**i spiste dette. Ostekake med pasjonsfrukt og eplesorbet. M**i ønsker å være anonym, da hun følte at hun kjøpte litt for mye. Torgeir i Drammen respekterer dette.

Ark.
Bøker. Bøker er bra, og siden jeg ventet med å bruke gavekortet jeg fikk til bursdagen sitter jeg nå igjen med Wicked (som tar for seg historien til The wicked witch from the west i Oz-landet) og to True Bloodbøker. Jeg har ikke begynt på Wickedserien enda, men regner med at den er super!

Gulskogen Senter.
Fordi det faktisk har blitt mye bedre. (punktum)

Middag med ”Svigers”.
Efespizza med foreldrene til Kristine, og tilhørende rødvin. Rødvin som i utgangspunktet deles på tre, men som allikevel ender opp hos bare to. Det var uansett kjempekoselig (og gratis mat). Gratis mat kommer veldig i andre rekke.

Henner Lene.
Vi besøkte henner Lene veldig kjapt etter middagen bare for å si hei. Både jeg og Kristine savner henne..veldig. Dessuten er det morsomt å si ”henner” fordi jeg føler at det er erketypisk øvre eikerværing, og fordi det er typisk henner Lene!

Sofaligging.
God avslutning på god dag.

Planer for søndagen.
Mamma og pappa har bryllupsdag i morgen, og selv om de ikke har bestemt seg helt enda for hva som skjer regner jeg med at noe skal skje og at det nok en gang blir gratis mat. Gode planer er også bra for akkurat nå.

Senga.
Fordi den roper på meg!

Peas Out!

Litt bloggforklaring og ambisiøse fremtidstanker!..samt fjortissblogging.

2009-10-16T22:36:00.004+02:00

Forvirra.

For å være helt ærlig blir jeg egentlig litt sliten av hele den bloggkonkurransen, og jeg legger mer press på meg selv enn nødvendig når det kommer til en dårlig hobby. Derfor har jeg bestemt meg for dele opp hele bloggoppplegget! Jeg tar et lite tips fra andre bloggere og gjør følgende: vanlige blogginnlegg er helt vanlige blogginnlegg (og kommer regelmessig) om hva jeg gjør og hvorfor jeg tenker som jeg tenker slik som bloggen egentlig var tenkt, også slenger jeg på ala Hvor pent bor du? når jeg virkelig har noe viktig å formidle. Føler egentlig at de to siste innleggene var litt halvdesperate og slitsomme...så, hold på hatten og følg med videre!

Og forresten, takk for stemmene dere har gitt meg i bloggkonkurransen. Det er forresten fortsatt noen dager igjen!;)

Peas Out!

En fremtidig gåer?

2009-10-16T18:04:00.002+02:00

Da jeg gikk hjem fra jobb i dag (jeg advarer deg, nok en gang har jeg vært for lenge alene) reflekterte jeg smått over hvordan jeg går. Ikke gangen, den har jeg gitt opp for lenge siden, men hvor på veien jeg går. Først går jeg på høyre side et lite stykke, ved Ypsilon bytter jeg side og går på venstre side nesten helt til brosteinene tar slutt..da fortsetter jeg videre på høyre side og krysser gaten igjen når jeg har passert den trange passasjen hundre meter borti veien, og da krysser jeg tilbake til høyre når jeg har kommet frem til bilhandleren på venstre side og fortsetter på høyre side helt til jeg kommer til det første gangfeltet etter rundkjøringa..etter dette har jeg ikke noe gåmønster.

I det jeg innså det ble jeg litt redd, ikke fordi det er så viktig hvor jeg går (eller hvor jeg ikke går), men tanken på at jeg utvikler meg til en av gåerne skremmer meg. En gåer er de menneskene som ofte blir sett på som orginaler og som i tillegg går overalt, uansett hvor de skal. Og som i tillegg er kjent i resten av fylket for akkurat det samme. Jeg har ingen større ønske, eller behov, for å skremme småbarn og hunder over på andre siden av vegen, som ofte skjer når man er en gåer.

Derfor prøvde jeg å bytte rytme, ikke gå i samme sti...slik at det skulle bli litt mindre krampe og litt mer tilfeldig. Det funket ikke, istedenfor ”mindre krampe og litt mindre tilfeldig” gikk jeg like herlig krampeaktig og akkurat motsatt av det jeg ville gått til vanlig.

Det gikk opp for meg at jeg i tillegg til gåproblemet mitt også sliter med: levende lys, ulåste jobbdører, elektriske apparater, Facebook, telefonen og masse mer!

Tiltak måtte til, bestemte jeg meg for, og da jeg tuslet inn leiligheten i dag gikk jeg rett på kjøkkenet for å lage meg en kopp kaffe..istedenfor å gå på do!

Nå er det derimot helg, og jeg skal la tvangstankene ligge i sin egen lille boks helt bakerst i hodet og oppnå total avslappenhet! Jeg klarer ikke glede meg nok.

God Helg

og

Peas Out!

Fattighet.

2009-10-15T23:40:00.001+02:00

Jeg føler meg som en stakkars, fattig, russisk barnesoldat. Hvis det finnes barnesoldater i Russland, selvfølgelig.

Når man lever i total fattighet (hvert fall i de to siste ukene før lønning) burde man etter hvert enten bytte litt rundt på budsjettpostene eller finne krisehobbyer som ikke er avhengig av bankkontoen. Strikking for eksempel, eller hekling, eller narkodealing i elveparken på Åssiden.

Virkelig, jeg klager ikke, jeg har alt det jeg trenger helt frem til neste lønn. Så sannheten om min tilstand som russisk barnesoldat er vel heller en versjon med modifikasjoner. Greia derimot er at alt blir mye mindre spennende når man ikke har råd til å kjøpe det lille ekstra.

Ikke kan jeg kaste meg rundt og løpe til butikken for å kjøpe meg det fine helfigurspeilet på Hus&Hage, og ikke kan jeg kjøpe de nye putene de har fått inn heller. Dessuten blir alt ødelagt, alt jeg eier og har. Siste nytt er hodetelefonene mine. Venstre høytaler spiller musikk som aldri før, mens den høyre kun spiller hvis jeg enten legger hodet litt filosofisk til siden og stirrer tomt ut i luften, eller hvis jeg ser skrått mot høyre.

Første alternativ funker hvis jeg sitter stille, mens den andre metoden blir flittig brukt i gående tilstand. Det funker greit så lenge jeg går på venstre side av veien, og mindre greit når jeg enten må gå stirrende forbi en husvegg eller svinge til venstre og fortsatt se til høyre hvis jeg skal få med meg alt av musikk. Også kan man påpeke at en halv hodetelefon er bedre enn ingen, men når du går med full musikk på ørene og den høyre høytaleren hele tiden skrur seg av og på blir man faktisk ganske så svimmel.

I november vurderer jeg innleie av personlig økonomisjef, slik at jeg både får helfigurspeil, mat OG fungerende hodetelefoner. Jeg gleder meg allerede.

Peas Out!

Hvem leser Torgeir i Drammen?

2009-10-14T23:59:00.001+02:00

Jeg vet ikke helt om du har fått det med deg, men en gang i blant har bloggere spørreundersøkelser som omhandler bloggen sin. Hvis du tar en liten titt til venstre i lesende stund ser du en liten rubrikk der du kan svare på hva slags kjønn du er..og rett under innlegget kan du krysse av for hva du syns om innlegget. Mer omfattende spørreundersøkelser kommer nok ikke opp på denne bloggen med det første, men det trenger jeg ikke heller.

Resultatene (som du helt fint kan lese selv) lyder: 32 personer leser bloggen min. Dette er selvfølgelig (og heldigvis) ren løgn. Selvfølgelig, fordi jeg har lastet ned StatCounter og kan se at folk er inne og leser...eller hvert fall titter, uten å legge igjen noen synlige spor etter seg. Heldigvis, fordi jeg har kommet ganske langt i bloggkonkurransen på dt.no og helst vil slippe tanken på at 32 personer har sittet døgnet rundt på internett..bare for å stemme frem meg.

Men uansett, fra det vi kan lese finner vi ut at en leser er gutt, seksten er jenter, tre er menn og resten er damer. Etter litt omogmen har jeg funnet ut at utrykket jente/dame ofte går litt over i hverandre og at mine lesere er litt usikre på sin egen status. Du skal ikke se bort ifra at dette også gjelder for gutt/mann eller mann/dame.

Videre kan man se at jeg har morsomme innlegg, dype innlegg og også et kalkulerende innlegg. Jeg føler meg heldig med den siste, og må i den forbindelse takke EB for en fantastisk mulighet under mandagens strømbrudd..jeg ville nok virkelig ikke klart det uten dere.
Min StatCounter forteller meg også at jeg har en leser i USA og en i Australia. Om ikke så alt for ofte, så har de hvert fall vært innom bloggen og tittet litt. I tillegg har jeg lesere jevnt spredd utover hele landet (bortsett fra nord for Trondheim) men med hovedvekt på Drammen og Oslo.

Dessuten viser det seg at jeg også har de som sier de leser bloggen min, men som egentlig ikke gjør det.

Man kan derfor oppsummere mine lesere til denne beskrivelsen:

Personen er usikker på eget kjønn, men mest sannsynelig jente på vei til å bli kvinne. Bosatt i Drammen/Oslo, eller spredd jevnt utover hele Norge med Trondheim som det nordligste punktet, med enkelte forekomster i både USA og Australia. Syntes at langt under halvparten av innleggene fremkaller noe annet enn ingen reaksjoner og derfor heller ikke gjør seg fortjent til bemerkinger. Men på tross av innleggene kommer den tvekjønnede, godt-spredde-leseren alltid tilbake.

Me loves you.

Peas Out!

Hvor pent bor du?

2009-10-13T18:35:00.003+02:00

Mitt nye bosted?

Jeg bor på Muusøya. På en måte føler jeg at det er litt dumt av meg å fortelle folk hvor jeg bor. Ikke for det..Muusøya er et relativt stort sted for lokalkjent, og alt for lite for de som ikke er lokalkjente. Og for dere som er veldig lokalkjente så vet dere uansett ikke hvilken side av bommen jeg bor på!..og dere får forresten ikke lov til å gjette.

Mitt bosted er uansett ikke sakens kjerne, hvert fall ikke helt. Som du sikkert har fått med deg skal det bygges rusboligere for hjemløse (rett meg hvis jeg tar feil) her et sted. Kristine luftet sin bekymring for meg i går. Hun hadde nemlig skummet gjennom kommentarene under Muusøya-prosjektet på DT og hang seg spesielt opp i avsnittet som tok for seg de vanskeligstilte ungdommene på Muusøya og deres problemer. Forfatteren av kommentaren mente selvfølgelig at det ikke var veldig heldig for Muusøyas ungdommer når ENDA mer rus kommer inn i bildet. For å være helt ærlig så har jeg har ikke sett så mange andre ungdommer rundt oss.

Derfor går både jeg, og Kristine, i konstant frykt for begynnende rusavhengighet og forverring av denne etter ferdigstilt byggeprosjekt og nyinnflytninger. Også blir vi i overkant fornærma over våre nåværende naboer som påstår at det står så dårlig til med oss. For faktisk er vi ikke rusmisbrukere, vi har bare en fryktelig dårlig gressklipper.

Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om begynnende rusavhengighet. Mine bekymringer ligger selvfølgelig i at disse nye rushusene ser i overkant respektable ut, og jeg kunne ofret både et par tusen og litt til for å kunne bo der. Er trikset litt rusmisbruk?

Selvfølgelig, jeg kan jo ikke bare kaste meg på tryllefløyta og den magiske soppen..retningslinjene må bli satt først. Får jeg flytte inn mine egne ting, eller er det ferdig møblert..og hvis det er ferdig møblert, kan jeg sende inn en søknad allerede nå om en leilighet med Ghostskolene fra Kartell og hjemmetekstilene til Kenzo? Er det rolig etter 11 på kvelden? Og har vi noen som rydder opp alt av ulumskheter om natten, slik at vi kan stå opp til friske og frodige utearealer dagen etterpå?

Dessuten er jeg litt usikker på hva slags type rusmiddel jeg må være avhengig av. Holder det med lettere misbruk av stoffer, eller må det være i sjangeren: ”rusa på livet, rusa på Jesus”? For meg går grensen ved kjemisk fremstilte stoffer...høyere makter er uaktuelt. Men hvis jeg kan få en stilig stue med på kjøpet kunne jeg da aldeles spist nok sopp til en liten kjærlighetsproklamasjon til oven!

Men fram til Drammen kommune svarer på sjekklisten min om nødvendig innredning lar jeg derimot rushusplanene ligge litt på vent og fortsetter heller med hibygging her jeg bor nå. * gjemmer meg blant putene *

Peas Out!

Liten oppdatering!

2009-10-12T21:29:00.004+02:00

Siden det uansett er strømbrudd vurderer jeg en ny avfrysning av fryseren? Hvem stemmer for??

Nattmat.

2009-10-11T22:50:00.000+02:00

Når er det natt?

Jeg har en liten ambisiøs utfordring til meg selv som går ut på regelmessige og nok måltider i løpet av en dag. Ikke det at matinntak egentlig er en utfordring, men noen ganger er det litt problematisk og samle fire måltider mellom klokken 7 om morgenen og 8 om kvelden. Man kan selvfølgelig spise etter 8 også, men jeg hørte en eller annen gang at magen trenger ro før den skal sove. Derfor prøver jeg å holde måltidene innenfor visse rammer, både i mengde, tidspunkt og hyppighet. Med andre ord, mitt matinntak er en dagsjobb og krever ganske så mye tankevirksomhet.

De dagene jeg jobber har jeg egentlig erklært unntakstilstand. Det er jo helt umulig å få i seg nok, riktig og jevnlig med mat når man jobber i butikk..eller andre steder som krever at man ikke kan ta seg en matbit når klokka insisterer. Trist nok så er det faktisk klokka som insisterer hittil. Nå som jeg derimot har begynt med gjentakelse av suksessen ”frokost” regner jeg med at sulten vil ta over for klokken ganske så snart. * venter *

I dag lærte jeg derimot at ikke jobbdagene er unntakstilstand, det er helgene (og spesielt søndagene)! Man gjør liksom ingenting, eller alt for mye, og før man vet ordet av det har dagen gått og man sitter igjen i sofa’n som en snurt fugleunge uten verken mening eller mål. Jeg fikk i meg frokost, som i beste tilfelle kan betegnes som sen lunch. Skjønner du eller? I helgene står man opp sent, man dusjer sent og man spiser sent. Man er sent oppe, man blogger sent, og man kommer ofte alt for sent til ting man skal. Med andre ord...alt går litt tregt. Fordelen med tregheten er selvfølgelig at jeg kan hente inn de tidligere ukedagsfølelsene mine, slik at jeg kan komme tilbake til deres nivå.

Spørsmålet mitt derimot dreier seg rundt nattmat. Er nattmat fyfy? Burde jeg droppe en matbit klokken 11, og heller ha noe og se frem til i morgen? Burde jeg sulte meg, bare fordi regelen sier jeg burde? Burde jeg ofre meg, i dramatikkens navn, slik at jeg kan begynne uken på en bedre måte? Har det i det hele tatt noe betydning?

Jeg tror kanskje nattmat (etter et blogginnlegg om mat) ikke er så veldig dumt..det er fortsatt søndag, og unntakstilstanden er gjellende!

Peas Out!

Fredager

2009-10-09T23:40:00.002+02:00

I hele går gikk jeg med torsdagsfølelse med et svakt håp om at fredagen skulle ha en følelse av onsdag. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ville ha onsdagsfølelse, jeg bare antok at det ville føles bra. Teorien gikk nok ut på at jeg skulle lure meg selv til å tro at jeg var midt i uka slik at jeg kunne våkne opp på lørdagen å tenke ”Weee, det er helg!”. Når jeg tenker på det nå slår det meg at onsdagsfølelse halvveis ut i helgen virkelig ikke er et sjakktrekk. Da har man jo kastet bort en halv helg på å tro at man er midt i uka!

Uansett, jeg fikk aldri onsdagsfølelsen. Jeg har gått med lørdagsfølelse i hele dag, og når jeg tenker gjennom følelsene nå slår det meg at i tillegg til lørdagen jeg hadde i dag får jeg en lørdag til i morgen. Det er vel ikke bare dumt? Og hvis jeg våkner opp i morgen med søndagsfølelse (noe som ville vært litt rart siden jeg jobber) har jeg jo to søndager foran meg. Virkelig fint.

Jeg er nok helt klart litt forut for min tid. Hvis disse følelsene fortsetter (og kanskje øker med fem minutter hver dag) vil jeg jo snart være en hel uke foran alle andre! På denne måten kan jeg hele tiden leve i det berømte nået, fordi nået er i fremtiden og vi har alle behov for å se fremover..hvis du henger med? Og hvis du ikke henger med trenger du ikke være lei deg, du skjønner det helt sikkert i morgen på denne tiden. Det er bare jeg som er litt forut for min tid igjen.

Og på denne lørdagsbetonte fredagen skjedde det ganske mye. Jeg har hittil scoret ganske bra på DT’s bloggkåring, det var kjempemorsomt på jobb og Obama vant Nobelsfredspris i et eller annet. Noen spurte meg om hva jeg syns om dette, men jeg kom aldri frem til et godt svar. Nå som jeg har tenkt litt gjennom det, har jeg falt på konklusjonen: ”Jeg vet ikke.” Hvordan skal jeg kunne ha en mening om Nobelsfredspris i et eller annet-vinneren når jeg ikke vet hva han vant i? Var det Nobelsfredspris i mattematikk eller litteratur? Eller medisin? Hva er hjertesaken til Obama? Kanskje økonomi? Får man fredspriser i økonomi i våre dager? Jeg vet ikke.

Google bildesøk på "Nobel Prize, Peas" Cute.

Også ble jeg spurt om tronetalen. Jeg antar at Kongen holdt denne talen, og i ærlighetens navn skjønner jeg ikke hva Kongen sier på norsk. Og jeg antar også at talen ble holdt på engelsk. Jeg tviler på at jeg skjønner Kongen noe bedre på engelsk, derfor har jeg også store planer om å lukke øyne, ører og det som kan lukkes helt til denne fredsprisutdelingen er ferdig. Og selv om jeg syns litt synd på kongefamilien som må sitte på de stolene som står malplassert midt i utdelingslokalet (og som ser veldig vonde ut) har jeg ikke store planene om å sympati-se denne utdelingen sammen med de. Jeg har andre ting å gjøre i desember, kanskje jeg skal avfryse fryseren igjen? Hvem vet.

Nå skal jeg legge meg og forhåpentligvis våkne i morgentidlig med en deilig søndagsfølelse..!

Og forresten, takk, takk, TAKK for alle stemmer i bloggkonkurransen hittil..de som ikke har stemt (og liker bloggen) må gjerne slenge inn en stemme!:) Kanskje jeg kan få fredspris i blogging?

Peas Out!

Mjøndærstur!

2009-10-08T09:30:00.002+02:00

Akkurat nå gjør jeg noe ingen av dere egentlig vil tro går an. Jeg sitter nemlig på noe så urbant som en kaffebar/lunchgreie i Mjøndalen, and it’s kind of cozy! Ikke noe overraskende ved det, sånn egentlig. Alt er grått, beige og brunt..litt slitt murstein for syns skyld og små søte shabby chic dingser du kan kjøpe med deg hjem. Med andre ord, sett det før..i Drammen, Hokksund, Kongsberg, og resten av landet.

Poenget er jo egentlig ikke at jeg har sett det før, for da jeg gikk ut av Legesenteret på morgenen i dag med visshet om at jeg ikke skulle tilbake før klokken halv tolv tuslet jeg stusselig bort mot Shell. Jeg trodde nemlig Shell var den eneste åpne kaffebaren i Mjøndalen før 10. Nå kan jeg derimot sitte i et kvasikoselig miljø og slurpe i meg en fantastisk kaffe! Det er ikke mange småsteder som har over gjennomsnittet god kaffe, men Kamille Blomster (ja, det er også en blomsterbutikk) har altså det! Veldig bra, veldig bra! Dessuten skal de ha skryt for store kopper, og fulle. Når man er oh, so short of money blir alt som er større enn forventet godt mottat. Spesielt kaffen.

Og nå kommer snart Karro for å spise frokost med meg, jeg tror jaggu jeg har lyst på litt rugbrød med brie!

Herregud, hva skjedde med Mjøndalen?!

Peas Out!

Det regner så mye at du tror du har utviklet gjeller!

2009-10-06T22:37:00.003+02:00

Jeg vet det er litt tregt av meg å blogge om været, det har tross alt ikke forandret seg så mye de siste årene pluss/minus et par globaleoppvarmingsdager sånn innimellom dalstrøka innafor. Men det meste har blitt blogget om før, så jeg tar det særdeles med god ro og fortsetter med lite originale innspill som aldri før.

Før jeg dro på jobb i dag vurderte jeg lenge og vel om jeg skulle ha med meg paraply eller ikke. Det var kaldt, men sist jeg sjekket var ikke kulden det sikreste tegnet på regn. Lite visste jeg om at både tynne tøysko og en ikke-eksisterende paraply var dårlige valg.

Først ble det bare mørkere, på tross av timene som nærmet seg solens høyeste punkt på himmelen, eller noe sånt. Jeg regner med at det er sånn rundt klokken 1 kanskje? La oss si det, så slipper jeg å google alt dette. Så, en eller annen gang rundt..1?..begynt regnet. Faktisk så husker jeg ikke helt når det begynte, jeg husker bare at jeg forbannet både sko- og paraplyvalg der jeg stod ved vinduene og så Guds tårer strømme utover Drammen. Hadde det regnet frosker hadde jeg tatt det som et tegn, da ville jeg meldt meg inn i en frivillig organisasjon som hjelper fattige barn et eller annet sted i verden. Det var heldigvis ikke situasjonen i dag, så jeg forblir på Indiska enda en liten stund.

Det er greit at det regner så lenge jeg er inne. Egentlig har jeg virkelig ikke noe i mot regn, selv i oktober, eller juli, eller april. Regn er koselig, så lenge man er inne, og så lenge man kan gjøre kose-ting. Du vet, se på film, strikke, drikke kakao, hjelpe sure kunder, rydde opp etter sure kunder og kaste søppel i kalde og gufne søppelrom..alt det koselige man gjør på regnværsdager.

I og for seg (heter det ”i og for seg”?) er det virkelig ikke ille å jobbe når det er dårlig vær. Man er inne (så lenge man har en inne-jobb), man tjener penger og man har egentlig aldri noe å gjøre når det regner uansett. Problemet mitt ligger derimot i hjemkomsten. Hvordan kommer man seg hjem fra Drammen når man egentlig ikke har råd til å ta bussen samtidig som halve Drammenselva byttet plass med lufta rundt deg?

Faktisk så har jeg ikke så veldig mange gode svar på det. Spesielt ikke når skotøyet blir søkk vått så fort man leser om is-smelting på polene foran på VG eller ser på en Farrisflaske. Og når denne unevnelige paraplyen ironisk nok står stablet oppi gummistøvlene dine i gangen hjemme har du egentlig bare lyst til å drukne deg i ruskeværet. For i dag er jeg ganske så sikker på at jeg kunne druknet meg selv. Hvis jeg hadde åpnet munnen og ikke pustet med nesen ville jeg druknet, eller utviklet gjeller. Og i ærlighetens navn syns jeg gjeller er i overkant ekkelt, så jeg håper virkelig på det første.

Nå prøver jeg desperat å tørke underhudsfettet før jeg skal kaste meg selv i seng.

I morgen blir det paraply, uansett hvor mye solen skinner før 11.

Peas Out!

Skrivesperre.

2009-10-05T21:31:00.002+02:00

Har man lov til å ha det når man "bare" skal skrive blogg?

Forresten, siden noen av dere har vært så fantastisk søte å anbefalt meg til DTs bloggkonkurranse er det nå mulig å gi meg en stemme der også.* Do it, så lover jeg at skrivesperrene ikke skal komme igjen!

Nå skal Trine lufte meg.

Peas out!

*Du finner konkurransen på dt.no -> Stem på den beste bloggen

:)

Når man søker på jobber.

2009-10-04T16:48:00.002+02:00

Som den jobbsøkende personen jeg er blir jeg ganske frustrert. Jeg skriver og prøver og skriver på nye jobbsøknader. Eller, jeg visualiserer meg eventuelle jobbsøknader. På denne måten skjønner jeg fort om annonsen burde/skal forkastes eller ikke. Frem til nå har det meste blitt forkastet. Jeg lurer på hvor ambisiøs jeg har lov til å være!

Jeg vil ikke lyve på meg masse jeg egentlig ikke kan. Det er så vidt jeg kan komme til en enighet med meg selv når det kommer til modifikasjoner av sannheten. Jobbsøking er tross alt ikke nettdating. Hvis man skal date noen over nettet gjør det ikke noe om man utgir seg for å være litt høyere, litt penere, litt mer spennende og litt slankere enn det man egentlig er. Man vet jo uansett at den personen man skal møte er litt lavere, litt styggere, litt mindre spennende og litt tykkere enn det man regner med. Sånn er det ikke med jobbsøkere. Hvis man har fortalt at man kan økonomigreier kan man økonomigreier. Eller hvis man sier at man er kreativ, da må man nesten være kreativ.

I en jobbsøknad er alt vesentlig, i motsetning til virkeligheten..der alt er relativt. En jobbsøknad kan for så vidt være relativ den også, den kan være relativt god, eller dårlig. Men alt er først og fremst vesentlig, og derfor må hvert ord være nøye gjennomtenkt og tilrettelagt, slik at ingenting kan feiltolkes. Alt skal være enkelt, hvitt på sort..og the ugly face of Selvskryt skal ligne akkurat passe mye på sin mye penere bror, Sannheten. Selvskrytt er velskrytt, og helt sikkert ikke sant.

Også må man finne ut hvor og på hva man vil søke. Skal man søke på ”hva som helst”, eller skal man være litt kresen? Vil jeg prøve meg på noe helt nytt, eller vil jeg fortsette med salg? Skal jeg søke på de jobbene der jeg må strekke meg etter intervjuene, eller skal jeg bare søke på de jobbene der jeg vet at jobben er i boks allerede før jeg har kommet på intervju? For å være helt ærlig er ikke ”i boks”-jobbene nevneverdig mange, og jobbene jeg må strekke meg etter er egentlig litt for langt unna til at jeg noen gang kommer til å nå frem til de.

Dessuten må jeg fokusere på det riktige. Nå som jeg sitter i nedgravd i puter, og helt sikkert må ha hjelp av Kristine til å komme meg frem igjen, slår det meg at jeg ikke skriver jobbsøknad..men blogg. Heldigvis egentlig, for jeg tror ikke jobbtilbudene hadde stått i kø hvis jeg hadde sendt ut http://torgeiridrammen.blogspot.com. Eller?

Uansett, siden jeg ikke er så god på nettdating, så kanskje jeg er heldigere som jobbsøker? For som regelen sier, uhell i spill, hell i kjærlighet og vica versa. Kanskje regelen er uhell i kjærlighet OG spill, hell i jobb. Ha! Og hvis jeg hadde hatt hell i jobbsituasjoner, hvorfor sitter jeg da og skriver et blogginnlegg om jobbsøking?

Du vet, alt er jo vesentlig.

Forresten..under innleggene står det Reaksjoner. Og nå har dere mulighet til å (i tillegg til kommentarfeltet) legge igjen enda et lite spor av dere selv i cyberspace. Så, bruk muligheten, og la meg få vite hva dere syns om innleggene mine!

Peas Out!

Hvorfor jeg kjøpte WasserMaxx.

2009-10-04T00:02:00.002+02:00

Noen ganger kan man stille seg selv spørsmål om logikken bak sine egne kjøp. Kanskje kjøper man en genser som er litt for liten, men derfor har noe å slanke seg inn i..eller motsatt. Eller kanskje kjøper man en film som man har sett før, og vet at er dårlig, bare fordi man liker storyen. Eller kanskje du kjøper en mocca, bare fordi du er litt sliten i hodet, og glemte at du ikke liker sjokoladekaffe lenger. Kanskje du kjøpte en type kaffe du ikke liker, men tenkte at du derfor har kaffe i dårlige tider. Du tenkte aldri på at du heller bare kunne kjøpt ekstra mye god kaffe, slik at kaffesmaken ikke avhenger av gode eller dårlige tider når kaffen tross alt koster det samme. Eller kanskje du kjøpte en togbillett til Oslo og gikk av i Sandvika..fordi det virket logisk.

Jeg er en sånn person, og jeg har gjort alt det som er nevnt over. Jeg har til og med kjøpt et rådyrhode i kosebamsestoff man kan ha på veggen. Derfor har jeg egentlig ikke noe behov for å fortelle meg selv at WasserMaxx var et godt kjøp, når det egentlig er en av de selvsagte beste. Den er miljøvennlig, den er pen, den matcher kjøkkeninnredningen min, den er en spennende kjøkkenmaskin og den er pengesparende. Hvis man liker vann med kullsyre, selvfølgelig.

Dessuten hadde jeg gavekort på Traktøren, og med et ekstra tilbud på minus ti prosent er jo salget i boks, selv før jeg egentlig rekker å vurdere for og i mot. I utgangspunktet burde man jo alltid vurdere for og i mot når man skal handle noe som koster litt penger. Spesielt når man er i min pengeløse situasjon. Men så var det dette med gavekortet da, og siden Traktøren bare har pasta som spiselige produkter i sitt sortiment ville jeg heller bruke gavekortet mitt på noe annet. Dessuten har jeg det meste jeg har lyst på fra Erik Bagger, og Ritzenhoff har ikke noe jeg dør etter å eie akkurat nå. What else is there?! Nothing. Så da jeg fikk øynene opp for den vakre vannmaskinen, kastet jeg mer over den med hud, hår og armer og ben.

Problemet er den at: Farris er noe av det ekleste jeg vet om. Det kommer selvfølgelig etter drap, voldtekt, snegler, mobbing, krig, etc, etc. Men Farris scorer hvert fall ganske høyt på oraltinntaklisten. Hvert fall når det kommer til drikker. Jeg drikker aldri Farris fordi jeg syns det ofte smaker litt saltvann. Litt ekkelt saltvann. Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor. Det er jo vann med luft, ikke vann med salt.

Også fortalte de meg at jeg kan putte en limeskive oppi vannet. God idé. Men jeg liker verken lime eller sitron i vannet mitt. Det gjør meg bare enda kvalmere, om mulig. Agurk var det også noen som sa. Jeg tror kanskje det er det beste forslaget hittil. Dessuten var det en vakker twittersjel som fortalte meg at eplejuice er en fantastisk utblandingssak! Flott! Da skal jeg kjøpe det i morgen. I mellomtiden skal jeg sitte med et glass ublandet saltvann og rape meg god og mett uttover i natten!

Jeg er forresten på jobbleting nå, så si ifra hvis du kommer over en spennende stilling du tror jeg ville likt.

Peas Out!

Voksenliv!

2009-10-01T19:44:00.002+02:00

Det går nesten ikke en dag uten at jeg skjønner hvor voksen jeg begynner å bli! Nesten (ikke hver dag) er det en ny voksenutfordring jeg må ta på strak arm, fordi ingen andre er der for å gjøre det for meg. Eksempler den siste tiden kan ramses opp med: personlige økonomiske problemer, varierende jobbhverdag (evt varierende jobbmuligheter), motta sofa, drikke vin i sosiale lag..og dagens utfordring: Avfryse fryser!

Avfrysning!

Hvorfor må man avfryse frysere? De skal jo være kalde! Det at fryseren blir litt frysen burde virkelig ikke vært et problem, det viser jo egentlig bare at den er kald nok. Men min kjære mor ga meg et ultimatum, enten avfryser jeg fryseren eller så gjør hun det. Jeg klarte i alle fall å utsette det en dag..og når jeg tenker på det nå skjønner jeg ikke hvorfor jeg hadde behov for det. Ingenting spennende eller oppskrytt intelligent skjedde i går, men det henger vel igjen at oppgaver som må gjøres føles mindre (?) dagen etter at man utsatte det.

Men nå som jeg ligger i den nye sofa’n og gjør ingenting samtidig som den oh-så-store-avfrysningen pågår slår det meg at dette egentlig ikke er så mye stress. Av alt man kunne gjort som gjør seg selv må vel dette være det enkleste? Faktisk tror jeg hjertet mitt ville slått bakover i en slags Benjamin Button-stil hvis jeg slappet enda mer av nå. Kanskje jeg skal bli avfryser? Jeg kan dra rundt og avfryse andres frysere, også kan jeg sove på fremmede sofaer mens dens rettmessige eiere er på jobb. Også kan jeg spise opp den maten som eventuelt måtte kastes, også kunne jeg tatt livet med ro. Sånn på generell basis. Jeg skulle kalt meg Avfryseren.

Jeg får utsette det, også får jeg heller holde på avfrysningsjobben som en nødløsning tilfellerottefelle. I mellomtiden får jeg kose meg i mine ikkeeksisterende penger og nyte livets late dager på en sofa jeg ikke hadde råd til. Og når jeg ikke nyter de late dagene kan jeg boltre meg i voksenoppgaver som tilsvarer avfrysning.

Hvem vet, kanskje jeg skal kaste meg over pipa i morgenkveld?

Peas Out!

Sengeproblemer.

2009-09-29T07:52:00.000+02:00

Vi har de, alle sammen!

Jeg innser at mine muligens kommer i andre rekke hvis jeg skulle gått på kafé med venner og lagt ut om problemer i senga. Gjør man det fortsatt?, tenker du sikkert nå. Ekke det litt 2000-and sex and the city? Jopps! Men vi gjør det. Man kan ikke bare være trendy heller, og da er det ekstra godt og prate om ting som virkelig er mentalt under det vi vanligvis prater om (et-eller-annet-veldig-trendy) slik at dette igjen opphøyes til en selvfølgelig og viktig sak. På denne måten blir man på en måte unnskyldt, uansett hva man snakker om.

Og mens andre kan legge ut om intime detaljer, krangler og listige (forsvars)posisjoner man inntar i en seng, sitter jeg og krymper meg på bordenden, nikker og smiler...og fniser litt mellom ostedipp og knaskepizza. Ikke det at jeg egentlig bryr meg, noen ganger kan det være veldig morsomt og høre om andres problemer..men jeg tar meg ofte i og se hele hendelsen fra utsiden. Hva tenker nabobordet når de hører samtalene våre i brudd og stykkevis? Og hva tenker de når kanskje den mest ivrige diskusjonspartneren legger ut i..ja, det vide og det brede..om sengeproblemer og deretter vagger seg ut av restauranten? Sakens kjerne er jo en forstuet fot grunnet en joggetur, men med detaljene som kom frem: Kan vi egentlig klandre nabobordene for egne tolkninger?

For vi har jo alle sitti der..på nabobordet. Og hørt om det nye intimsmykket, eller kjærestens manglende sosiale antenner (her kan man jo alltids stille spørsmålstegn), eller om sort laken egentlig var en litt dum idé etter forrige helgs erfaringer.

Jeg merker at tanken på ostedipp nå gjør meg i overkant kvalm.

Mitt sengeproblem slo meg uansett i bakhodet da jeg var oppstått i dag morges. Siste shoppingdilla har vært sengetøy, men siden jeg har to puter glemmer jeg bestandig og kjøpe det riktige putetrekket til mitt nyeste sengetøy. Dessuten glemmer jeg også bestandig laken. Det blir litt mye hvis jeg skal huske på tre ting på en gang, så jeg kjøper egentlig bare en pakke med dyne- og putetrekk. Problemet oppstår jo selvfølgelig i at jeg aldri matcher det. Jeg kjøper masse..og har bestandig en mixmatch av sengetøy på sengen. Og dette plager meg.

Men jeg kan prise meg lykkelig for at, hvis jeg noen gang skulle gjort det, jeg trygt kan legge ut om mine sengeproblemer på en restaurant..for hvor mye kan man misforstå, og hvor mange nabobords appetitt kan jeg ødelegge?

Du vet du er gammel

2009-09-28T21:51:00.001+02:00

Når du har bursdag.

Nå har jeg endelig fått gjort unna feiringen med venner. Endelig stopp, og jeg føler meg ikke en gang halvparten så gammel eller halvparten så stresset som da jeg begynte helgen for litt over to døgn siden. Det er ikke bare tull det med at voksne mennesker er stresset. Jeg føler at stress og kg, det er det eneste man legger på seg når man blir eldre. I det siste har jeg fått nok av begge. Men ikke la oss ødelegge mandagen helt.

Man får også gaver. Jeg føler at gavene kanskje er en sympatigest fra vennene dine. ”Hei, her får du en fin bok du kan lese mens du sitter og trøkker trynet. Så kan du i alle fall drømme deg bort i en annen verden!”, eller som da jeg var hundre prosent sikker på at jeg skulle få en yogaball. Det sier kanskje litt om hva jeg burde gjøre med meg selv..? Nei, det var dette med å ikke ødelegge ukestarten.

Dessuten tar man gravøl. På samme måte som når man avslutter et år med en fest man ikke husker, og samtidig starter det neste i en tilstand man helst vil glemme. Det finnes liksom ingen koselig mellomting, slik det gjorde da vi var mindre. Nå kaster vi oss ut i det, med hodet, skulder, kne og tå, kne og tå. Akkurat som man gjør når man er på bursdag, for feire skal man gjøre..enten det er deg selv eller andre som blir eldre, for du vet at hvis det ikke er du som blir eldre nå..kan du banne på at du sitter der med skjegget i postkassa neste gang!

Også vet du forresten at du har blitt eldre når folk rundt deg gir deg blomster eller potteplanter. Også vet du at du har blitt gammel når du blir glad for det.

Og forresten, jeg er definitivt blitt gammel!

Peas Out!

Prinsen på..nåvel, ikke erten kanskje. Betonggulvet?

2009-09-25T10:18:00.001+02:00

Jeg har ligget på ny seng i natt. Ny seng i mitt tilfelle betyr gammel sovesofa, en sovesofa som er overraskende myk til sovesofa å være..men overraskende ikkemyk til seng å være. Først lå jeg i en time og snurret rundt og rundt og rundt helt til jeg fant en stilling som var behagelig. Den fantes ikke, så jeg satt på en episode Gossip Girl istedenfor, slik at jeg til slutt sovnet av utmattende trøtthet.

Jeg sovner egentlig bare på magen, men siden jeg må vri hodet mitt litt til en av sidene poker bestandig hoftebeinet og/eller de nederste ribbena ut, og hardt ned i madrassen. Slightly uncomfy er bare fornavnet. Løsningen blir vel en overmadrass, eller ny seng, hvis jeg holder ut lenge nok på denne. Jeg kan ikke ta meg råd til både ny sofa og ny seng, jeg hadde tross alt ikke råd til sofa’n i utgangspunktet uansett.

Men nå ligger jeg i hvert fall i min ny seng. Og tross nattens hardhet er den igjen fantastisk å ligge på. Det morsomme er jo at jeg ligger på den delen som tilsvarer min gamle seng...og helst helt klint opp i veggen. Asså, det er jo en av de peneste veggene i hele huset, så hvis jeg først skal kose med en vegg så er det et veldig riktig valg.

Og i helgen skal jeg jobbe! Noen ganger er helgejobbing ekstra greit, og jeg vet ikke helt hvorfor..men dette er nok en av de helgene. Jey!

Nå skal jeg stå opp, dusje og drikke kaffe..for så å rydde enda litt til før sofa’n kommer! Ææææh, gleder meg!

Peas Out!

Soveromsveggen. Bildet ble helt teit, men etter en natt på hardhetas døde oldemor ville ikke du brydd deg så mye du heller!

Sliten.

2009-09-25T00:10:00.003+02:00

Min fantastiske lotuslyslykt. Lite orginalt kjøp, men den gir så varmt og koselig lys! (Også føler jeg at alt er koselig og fantastisk og vakkert, etc, etc..skal gi meg med det. Bare dette innlegget..lover!)

Jeg føler at overskriften er litt oppbrukt, men i motsetning til tidligere er jeg godsliten nå! Jeg sitter nydusjet i nyvasket leilighet med fyr på peisen og tente telys rundt meg..og i tillegg skal jeg legge meg i rent sengetøy i kveld/natt! Verden er fantastisk. Og selvom jeg må gjennom et helvette når jeg har migreneanfallene så glemmer det det veldig fort når stresset og sinnet har sluppet og det igjen bare er deilig å være meg! *Blærk* Dette hørtes klissete ut..? Men jeg tror jeg skal tillate meg litt kliss jeg også..bare for i kveld.

Og i morgen kommer den nye sofa'n på plass, og da kan jeg legge ut bilder av hvor fint det har blitt. (Hvis det blir fint da, selvfølgelig!) Jeg er litt usikker på om sofa'n kommer til å ruve litt for mye...men når man har hatt en ganske stor, grønn fjortissovesofa som stuemøbel kan det vel egentlig bare gå en vei? Eller?

Jeg hadde egentlig bestemt meg for ikke å blogge i dag, for nå er jeg helt utkjørt, men ville bare si hei og at migrenen har gjort sitt og at jeg ikke er sint lenger. Hurra!

Såh..natta!

Peas Out:)

Forresten...tusen masse takk til Trine som orket å hjelpe meg i dag! Kunne ikke klart meg uten!! *ekstra klemmer*

Migrene + Peacemerker = Sant ass!

2009-09-23T13:58:00.002+02:00

Ferdig med migrene, ferdig med aggresjon og nå har jeg lyst på godteri! Etter x-antall timer med søvn sitter jeg igjen med et rødvinshode (uten rødvin) og slitne magemuskler.

Jeg tuller ikke med deg når jeg forteller at jeg har lyst på peacemerker hver gang jeg har migrene. Det er nesten utelukkende det eneste jeg vil ha. Peacemerker og en tilitersbøtte jeg kan kaste opp i etterpå.

Hodepinetabletter (Her mener jeg selvfølgelig Paracet..!) har jeg nesten helt sluttet å ta. Noen hodepiner må man bare sove av seg, og den der du blir svimmel, kvalm og alt i hele kroppen gjør vondt..det er en sånn en man bare må klore seg helskinnet gjennom. Og i mellomtiden gomle i seg peacemerker.

Jeg spiser selvfølgelig peacemerker til vanlig også, men det er langt fra yndlingsgodteriet mitt. Sure pærer og amerikanske linser (pluss annen smågodtsjokolade) er klare vinnere, men ikke når jeg har vondt i hodet. Dessuten har litt gamle peacemerker fantastisk konsistens. Litt sånn ”hard-må-tygges-litt-ekstra-men-gir-også-litt-etter”-gelé-aktig-feeling. NAM! Bare tanken på peacemerker får hodet mitt til å bli bedre.

Så nå sitter jeg og venter på at Kristine skal komme hjem. Jeg er altfor svimmel til å gå til Kiwi uten kaste opp en liten gresk statue, samtidig som om peacemerketbehovet mitt bare blir større etter hvert som jeg prater mer om det.

Heldigvis er migrenevondten borte, så jeg har hvert fall mulighet til å sitte oppreist mens jeg gomler i meg et knekkebrød...også får jeg håpe et de fremtidige peacemerkene får tatt opp kampene med svimmelheta og resten av kroppsvondtene!

Ha en fantastisk smertefridag!

Peas(merker) out!

Ikke se på meg!

2009-09-21T22:07:00.001+02:00

Jeg stod opp på noe som i beste fall kan mistolkes som ”galt ben” i dag. Senga må ha snudd seg i løpet av natten, for måten jeg stod opp på var aldeles ikke måten jeg gikk til sengs på.

”Hvorfor jeg er sint?” – ”Hvorfor spør du så jævla dumt?”

Jeg vet ikke, og faktisk, så bryr jeg meg ikke..og hvis jeg skal fortsette med ærligheten så mener jeg faktisk at du heller ikke burde bry deg. Ikke se, ikke røre. Ikke smile, ikke le, ikke vise tennene!..og hvis du mot formodning skulle vist dem frem, skal jeg rimelig kjapt fjerne de for deg!

Kanskje det er Ikea? Kanskje for mange Ikeaturer blir for mange Ikeaturer? Kanskje for mye av det gode blir overkill..og at du egentlig bare burde få ut frustrasjonen på diverse puter som ligger strødd rundt deg (I ET JÆVLA ROT!) på gulvet? Kanskje du bare skal kaste ting ut av vinduet..eller gå over til naboen med en hammer og proklamere i sang at ”Hunden din sover, hunden din sover, i sitt søte hi! Etc, etc!” Jeg merker at hvis jeg ikke gjør noe snart så klikker det for meg. Rimelig hardt, brutalt og mentalt. Jeg har ingenting jeg kan kaste, jeg har ingenting jeg kan ødelegge og faktisk føler jeg ikke at det er rettferdig å gå på Kiwi slik at jeg kan banke opp en tilfeldig provoserende forbipasserende. Men jeg skulle gjerne gjort det.

Sist gang jeg følte meg så sint som jeg gjør nå endte jeg opp sengeliggende med migrene i to dager..og hvis jeg våkner opp en av de nærmeste dagene med bare LITT vondt i hodet...da går jeg til Kiwi.

Såh..nå skal jeg puste litt med magen, lage meg en kaffe..og legge meg på motsatt side av sengen i kveld.

Ha en hjeeertelig fin uke...bare ikke fortell meg om den!

Peas Out!

LoppisPoppis!

2009-09-20T22:15:00.005+02:00

Loppishelg! Mwahaha! Loppiz er lixm dødzqlt og jeg bare elsker det! Noe sånt.

Nei, helt seriøst, jeg liker loppis, alot! Egentlig alle loppis, jeg trenger ikke et trendnissested i Oslo for å bli fornøyd (selv om det ikke akkurat drar konseptet ned), jeg kan bli like fornøyd på loppis arrangert av Mjøndalen og Steinbergs skolekorps! Denne helgen har jeg vært på fire loppisturer ujevnt fordelt på to forskjellige loppemarkeder.

Jeg hadde egentlig planlagt å finne ny sofa der. I brunt skinn som ikke var for lav, men ikke for høy og ikke for lang med samtidig ikke se for kort ut, også må den selvfølgelig være gammel men se ny ut. Gjøre det lett for seg selv? Slikt driver jeg da aldeles ikke med. Det morsomme er jo at jeg ikke fant den. Sofaen min var ikke der, og jeg merker at på tross de sære kravene mine er jeg faktisk litt sjokkert. Jeg liker nemlig å gjøre de tingene jeg bestemmer meg for å gjøre, og nå ville jeg kjøpe sofa. Slik gikk det, merkelig nok, ikke, og jeg er nå i en indre kamp med meg selv for å avgjøre om et eventuelt skifte av egen betydning i denne verdenen. Jeg tror jeg lar min selvutnevnte status som midtpunkt stå litt til, det er tross alt flere muligheter til sofakjøp.

Men siden sofakjøpet uteble måtte jeg kompensere. Og er det noe jeg er god på, så er det shoppingkompensering. Finner jeg ikke det jeg vil ha, kjøper jeg bare noe annet..og dobbelt så mye av det! Slike holdninger fører blant annet til den liste-tingen jeg hadde i et søndagsblogginnlegg for en stund tilbake, med andre ord: Heller ugrei oppførsel.

Og på loppemarkedene denne helgen fant jeg dette:

Dette er en vase! Haha!

Dette kjøpte vi egentlig bare fordi vi har nesten et som er likt, bare at i lilla og litt større. Dessuten elsker jeg farget glass og disse konjakkglassene er kjempefine som vaser for små buketter!

Denne kjøpte vi bare fordi den skinte så pent helt alene begravd under hauger av rot på meterlange bord! Egentlig så tror jeg kanskje den bare er stygg. Er den?

Dette er et vevd Hawaiibilde! Hvem vever et Hawaiibilde!? Herregud, det var så stygt at jeg reagerte i ren redsel for at noen skulle komme og le av det..og kanskje kaste det. "Bli med meg hjem, du!", sa jeg...også ble det det!

Såh..hva syns dere?!:D Jeg tror kanskje jeg må ta meg en skikkelig rydderunde her snart og legge ut bilder av helheter og ikke bare enkelttingen..for jeg tror kanskje det er litt vanskelig å forestille seg at en trestubbvase kan passe inn hvis man ikke har sett utgangspunktet. *vurderer*

Legg gjerne (maser, maser, maser) igjen kommentarer!:)

Peas Out!:)

Bloggdeling!:-)

2009-09-19T23:50:00.001+02:00

http://dt.no/article/20090918/NYHET/44136322

TorgeiriDrammen er villig til å åpne seg for verden og legger derfor med en link til en bloggdelingsgreie om lokale bloggere i Drammensområdet! Jeg syns sånne informasjonskanaler er litt morsomme, og hvis du har lyst til å gi meg litt ekstra oppmerksomhet (selvfølgelig uten at jeg presser deg til noe!;), så legg gjerne igjen en anbefaling om TorgeiriDrammen (eller andre blogger du liker) i kommentarfeltet nederst på siden.

Så vet du det!:)

Peas Out!

Pretty? I sure can be!

Husmorsgener!

2009-09-19T13:18:00.002+02:00

Rent potensielt sett burde jeg hatt et skrikende husmorsgen. Hvis man ser tilbake på mine foreldre, deres foreldre og sikkert foreldrene deres igjen burde jeg egentlig blitt født med Swifferen i hånden og grønnsåpeinnsatte gulvkluter surret rundt føttene. Sånn er det nå en gang ikke.

Jeg er derimot en racer på å bygge hjem. Altså, skape et hjem, ikke bygge det. Jeg vet ikke opp ned på en hammer eller bak/frem på en skiftnøkkel. Forskjellen på en vanlig skrutrekker og en stjernetrekker ligger vagt i minnet sånn helt bakerst i hodet. Men skapelsesprosessen har jeg full oversikt over. Puter og gardiner og lyslykter og møbler og kopper og kar. Der stiller jeg svært godt i hvilket som helst garasjeutsalg. Jeg kunne solgt et ferdig møblert hjem og fortsatt sittet igjen med enda et jeg kunne brukt selv.

Husmorsgenene derimot, ville jeg ikke fått en 5’er for en gang. Jeg hører om andre som vasker huset sitt flere ganger i uka, og om de ikke rekker vaskinga så tørker de i hvert fall støv! Tørker støv? For meg er ordet ”tørker” noe man gjør med blomster..ikke støv. Eller presser man blomster? Jeg kunne presset støv. Og jeg tror kanskje at hvis jeg hadde presset alt støvet jeg har samlet opp hittil hardt nok ville jeg sittet igjen med en diamant på størrelse med ”the millennium star”.

Jeg kan sitte en hel dag og bare se. Ta innover meg det som skjer (evt, ikke skjer) foran meg, og på sidene og på rommene rundt. Helt målløs kan jeg tenke: ”Hvordan skjedde dette?!” Jeg sverger på at jeg ikke var der i gjerningsøyeblikket, og hvis jeg var der kan jeg umulig ha vært helt tilregnelig. En ting er putene, med 20 puter må jo noen ende opp et eller annet sted der de egentlig ikke hører hjemme, det er greit. Men glassene?! Og koppene?! Og alle posene?! Indiska, Ikea, Fretex, skoposer og Kid, Jernia og Lefdal! Hvordan har de kommet seg fra sin respektive butikk og hit? Hadde jeg ikke kjent meg selv godt nok ville jeg nesten trodd at jeg hadde et shoppingproblem, men det har jeg heldigvis ikke.

Kanskje jeg skal skaffe meg hushjelp? En liten søt russerdame som vasker for meg? Da kan jeg også ”tørke” støv, også kan jeg skryte av det til alle vennene mine etter på. ”Herreguuud, tørker du ikke støv en gang?! Jeg gjør det fire ganger i uka jeg, fem hvis jeg kjeder meg!” Svetlana trenger selvfølgelig ikke nevnes, dessuten skal hun selvfølgelig få litt mat..innimellom.

Men inntil jeg finner min gudeskapte russergave får jeg ta i et tak selv. Dra skurekosten over gulvene helt til også albuene har fått vannblemmer. HOI!, som jeg gleder meg!

Peas Out!

Jeg kjøpte forresten dette på loppis i dag! Er det ikke stygt!?

EnnY-Årk!

2009-09-19T01:21:00.002+02:00

Jaja, mensen..her blir det liv, mor! Eller hva, Gina?

Så er det gjort igjen da. New Yorktur, bestilt og greier og greier! Siden 2006 har vi vært der to ganger, og det er vel egentlig ikke sånn altfor ofte (jeg syns jeg ser folk på FB som er der hele tiden), men til og være en fattig Indiskaarbeider syns jeg det er ganske sprekt. Dessuten blir det tredje gang i 2010, det vil si gjennomsnittelig...ehm..tre ganger på fire år? Jeg merker at jeg ikke er helt i stø mattekursen her!

Uansett..jeg (les: vi) gleder meg (les: oss) veldig masse! Det er tross alt et år siden vi kom hjem derfra sånn ca for noen timer siden. Også er det (leter frem CountDown-app’n på telefonen) ca 192 dager og 12 timer igjen til vi er der neste gang. But hey! Who’s counting?? Ikke vi i hvert fall.

Og denne gangen skal vi ikke sove på YMCA West Side, med andre ord: Jeg skal ikke tråkke rundt i andres bæsj når jeg dusjer. Nå kan jeg, hvis jeg ønsker det, tråkke rundt i min egen. Valgfrihet for enkeltindividet! Er det ikke sånn man sier det? Jeg føler meg som et enkeltindivid, ergo: Jeg kan tråkke i min egen dritt! Evt: Jeg tråkker i min egen dritt, ergo er jeg et enkeltindivid. Her kan man snu og vende på ord, helt til man har blitt så forvirret av seg selv at ingenting egentlig betyr noe lenger.

Jeg skulle gjerne fortalt dere hvor vi skal sove, men jeg tror ikke Mariannen vil det. Da vi fløy over sist gang spurte nemlig en hyggelig (les: skummel) fyr fra Manhattan oss hvor vi skulle bo..og naive lille meg smilte og plapret. Mariannen var ikke så fornøyd akkurat da. Så frem til vi er hjemme igjen forblir det en hemmelighet, for jeg er sikker på at en eller annen gal stalker kommer til å forfølge oss over til andre siden. Helt sikkert.

Nuh skal jeg snorke min vei inn i drømmeland og gjøre meg mentalt klar for loppishelg! Jeg burde få tak i en skinnsofa. En brun en! Det skal være mitt personlige mål.

Sååh, ha en fin helg alle sammen!

Peas Out!

Btw..ikke trykk på bildet øverst..det blir huuuuuge! I'm warning you..jeg er ikke så veldig delikat i fotballbanestørrelse!

Mas&rot?

2009-09-18T01:14:00.003+02:00

Uinspirert blogger i dag. Jeg har masse å skrive om. Alltid masse å skrive om, men i dag orker jeg ikke skrive en ”I dag gjorde jeg..også gjorde vi...også sa hun..og deretter...for så å gjøre..også avsluttet vi med Peas Out!”-blogg. Orker ikke. Så kort oppsumert: fikk to gaver til i dag (penger til Gossip Girl season 2 av Karro og salt og pepper og olje og eddik-sett av mor og far!) Veldig fornøyd med begge gavene, og jeg tror faktisk jeg heretter liker forsentgavene nesten best. Det betyr derimot ikke at jeg helst vil ha forsentgaver, sånn egentlig. Og forresten..Kongsberg er snålt. Dessuten har de ikke et ”helt sykt sortiment” på Traktøren der heller. Men det er dette jeg ikke orker å skrive om. Derfor var det egentlig (HERREGUD!!! Spotifyreklamene kommer til å ta livet av meg!!!) meningen at dere skulle få bloggfri, men sånn gikk det nå ikke til.

Jeg har nemlig ”internetthoret” litt i dag, og da finner man masse. Youtube har blitt litt undervurdert i det siste, men det er egentlig bare fordi iJustine ikke er like hyppig med videoene sine lenger (håper på en skjerpings der) og fordi ShaneDawson bare er slitsom. Helt enkelt og greit.

Derimot har jeg lest litt forskjellige blogger, eller skummet forskjellige blogger. Jeg har besøkt Perez Hiltons, Trine Grungs og (jeg vet ikke om det bare er siden eller en blogg) til hovedpersonen i The City som går på Mtv (favorittprogrammet til meg og Kristine..bortsett fra My sweet 16, selvfølgelig). Dessuten har jeg vært inne på andre, og langt mer ukjente blogger, der bloggeren stort sett er Ola Nordmann eller Kari Hansen..du tar greia.

Etter en slik dag stilte jeg meg selv spørsmålet: Hva slags blogger er jeg?

Jeg kom frem til at jeg ikke er:
- en moteblogger
- en jeg-er-kul-som-slenger-dritt-om-andre-blogger
- en typisk Linni Meister-blogger. (Håper jeg, håper jeg, håper jeg!)
- en sånn derre emoblogger. (Du vet, alt det triste som skjer..og kun det triste!)
- en interiørblogger. (Greit, så forteller jeg om ting jeg kjøper og har og liker..men det har egentlig ikke noe med interiør og gjøre. Tror jeg.)

Så, når dette er bestemt (for jeg har bestemt det) så sitter jeg igjen med en følelse av at jeg er ingen. Altså, ingen blogger (selv om jeg tydeligvis er det)! Jeg føler også egentlig at (og da føler jeg) at denne bloggen ikke har noe særlig struktur. Den er liksom ikke ryddig på noe måte, og selv om jeg prøver å bruke etikettene får jeg det ikke helt til. Noen ganger er det fortellinger om hva jeg har gjort, andre ganger er det ”kloke tanker”, tredje ganger er det så totalt meningsløst at du like så godt kunne tatt frem VG OG Dagbladet, mens fjerde ganger orker jeg ikke en gang skrive noe.

Er den rotete? Jeg vet at jeg er en rotete person, men er bloggen min også rotete? Er det ikke bare stua, kjøkkenet og soverommet? Klarer jeg virkelig ikke holde bloggen min ryddig en gang? Dessuten er mac’n min også kjemperotete, og jeg kan like så godt bruke Google hvis jeg trenger et bilde..selvom jeg egentlig vet at det ligger et eller annet sted på skrivebordet. Er det sånn bloggen min fremstår? Som et evig mas? Det skulle ikke forundre meg. Heldigvis skriver jeg ikke så spennende innlegg at man må lese de flere ganger, for da kan man liksom bare glemme alt det som har skjedd tidligere..og la et arkiv være et arkiv. Det er det jeg satser på med mac’n, og soverommet, og stua, og kjøkkenet. Man arkiverer uansett bare ting fordi man tror de er for viktige til å kastes.

Men nuh vil jeg legge meg. Jeg skal nemlig jobbe i morgen..også er det loppis på lørdag! Hurra for loppis!

Peas Out!:)

Forresten..hva slags blogger syns du jeg er? Noe av det nevnte ovenfor eller har jeg glemt noe nevneverdig viktig?

Jeg føler forresten at selvdiggingsbildene med kameraet begynner å bli litt betre! ;)

Kloke ord: Om det å være syk!

2009-09-16T22:09:00.004+02:00

Jeg har vært sammen med sjuklingTonje i dag, har sikkert blitt dårlig. Garantert!

-

Du vet når du føler deg så dårlig at du sannsynligvis regner med at du er dø i løpet av dine fem neste innpust, og du derfor bruker lenger tid på utpustene enn vanlig? De gangene du våkner opp med et vondt hodet som utenkelig kan ha befunnet seg i samme seng som resten av kroppen i alle nattens timer, og bare ber om at de neste fem innpustene skal være dine siste..og derfor forkorter utpustene til svake mageøvelser? Du skal ikke dø, du bare tror det.

Også ligger du der, med svake tanker om hva som kan feile deg. Kanskje du egentlig må bite i deg hele den umodne sorteringen av Granny Smith og bare innse at du har blitt avhengig av koffein og at det derfor er dårlig deal å utsette kaffeinntaket til klokken 1 på en søndag bare fordi du hadde lyst til å sove litt lenger. Eller kanskje du spiser for dårlig, evt litt for mye, og spesielt for mye smågodt. Kanskje du har diabetes? Jeg har tenkt det. ”Herregud, jeg har diabetes!...jeg må ta meg en slurk Cola og vurdere sannsynligheten.”

Marianne spurte meg ut om diabetessymptomer. Hun spurte meg blant annet om jeg tisser ofte. Gjør jeg? Jeg vet faktisk ikke. Hva er ofte? Hvor ofte er jeg på do? Og tisser jeg egentlig på do? Kristine har nemlig påpekt mine minuttlange stirrekonkurranser med speilet i gangen, så jeg føler meg ikke komfortabel der lenger. Kanskje jeg har stirrekonkurranser på toalettet også..med speilet altså. Faktisk så blokkerer jeg ut meg selv når jeg befinner meg på badet, uansett hva ærend jeg har. Jeg skjønner meg ikke på folk som spiser på badet.

Eller kanskje jeg ikke har diabetes, men hjerneblødning? Tisser man ofte når man har hjerneblødning? Har man vondt i hodet? Jeg velger å tro at man har vondt i hodet, og jeg har litt for ofte vondt i hodet. Er det bare koffeinavhengighet? Burde jeg skjerpe ned på smågodtet og justere litt på søvnvanene mine som i beste fall kan sammenlignes med Thunder Coaster..i regnvær?

Har man humørsvigninger når man er dødssyk? Blir man rett og slett litt ufin og furten av å ligge for døden? Evt, blir man litt ufin og furten av å nesten ligge for døden? For jeg har tross alt ikke dødd helt enda, og føler derfor ikke at jeg kan skryte på meg noe særlig av nær-døden-opplevelser. Akkurat den lista er gudskjelov ganske kort.

Og noen ganger, spesielt på dagenderpå-søndagene, er jeg ganske sikker på at jeg skal dø. Det høres kanskje over the top selvmedlidende ut, men jeg er ganske sikker på at kroppen min takler alkohol på samme måte som den ville taklet andre giftstoffer, altså svært dårlig. Nok en gang er jeg sikker på at jeg er nær en nær-døden-opplevelse. Jeg klarer også å overbevise meg selv om at jeg ble dopet ned og frastjålet en nyre eller tre kvelden før, at noen fjernet halve leveren min for en god kongolesisk sak og at jeg i tillegg, på et eller annet tidspunkt kvelden før, sa ja til det. At jeg ba om det selv.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg føler det sånn noen ganger..men jeg kjenner at hodet allerede har begynt å verke, bare fordi jeg har tenkt gjennom det.

Dessuten tror jeg kanskje jeg har utviklet astma nå også..damn.

Peas Out!:)

Forsinka bursdagsgaver er i grunn helt greit!

2009-09-15T21:43:00.006+02:00

Valget er ferdig. Jeg føler meg som en naiv mini-Halvorsen her jeg sitter og ser på politikk på TV’n etter en kaffetur med venner, som pratet om politikk. Politikk, politikk, politikk. Masse snakk, lite action...Jens, hvis du kæn...kæn litt hardere de neste fire årene er du snill!

Nå kan jeg derimot legge hele den smakløse 90tallsfargekombinasjonen bak meg. Eller, foran meg..det er tross alt de fire neste årene vi skal betale oss gjennom. For betale, det skal vi.

Fikk bursdagsgave i går! Penger av mamma og pappa til et valgfritt kamera (som jeg kjøpte i dag!) og et skjerf av Marianne og Troy.

Jeg må begynne med skjerfet. Det er et tøystykke som måler ca 1,20x1,20 (tror vi) og som er laget av 70 prosent kasjmir og 30 prosent silke. Det er sort, ’midnatt’blått, lys blått og rødt. Det er kjempemykt, og det er fint. Det er mitt nye yndlingsskjerf, selv om det fortsatt ligger i gavepakken det kom i. Det er nemlig Gucci. Jeg fikk et Gucciskjerf til 22 årsdagen min. Det beste forslaget jeg kan komme på er at 22 ligner på et rundt tall fordi 2tallet har så runde kanter. Gucciskjerf er ikke noe man bare får, og det er virkelig ikke en gave man ”bare” overgår heller. Etter noen få tanker frem og tilbake kom jeg frem til at jeg aldri fikk noe kort. Kanskje jeg kan gi henne det korte jeg aldri fikk? Ett ”Gratulerer med dagen, Marianne! Du fikk kortet jeg aldri fikk! Klem Torgeir!” Og hvis jeg bytter navn til Gucci kan jeg jo skrive under med det også..så får hun også en gave påskrevet Gucci, jeg tror hun ville likt det.

Et Gucciskjerf i våre dager ser slik ut!

To Gucciskjerf (hun kjøpte selvfølgelig et til seg selv også) i våre dager, ser slik ut!

Bursdagspengene jeg fikk fra mamma og pappa (som var øremerket kamera) ble i dag omsatt og jeg sitter med et splitter nytt sjokoladebrunt Samsung m310w digitalkamera i fanget. Eller, egentlig så ligger det på bordet, men setningen ble så mye bedre hvis vi innbiller oss at det faktisk ligger i fanget. Anyways. Etter mye om og men endte jeg opp med sjokkiskameraet mitt, og til tross for at det er Samsung og ikke Canon er jeg fornøyd! Dessuten hadde de ikke flere kameraer igjen, så jeg måtte ta utstillingsmodellen..og da måtte jeg få litt over 400 i rabatt. Det var ånkli’ kjedelig.

Samsungs sjokkiskamera!

Første selvdiggingsbilde med eget kamera. (Ser at jeg trenger litt øvelse her!)

Dessuten fikk jeg også det nye iPhoneskinnet mitt i dag! It’s art, I bet! Det er kjempefint, og er sånn ut:

Ugle!

Og nå vil jeg egentlig bare sove, og drømme om fine skjerf og pene kameraer! HURRAAAAH!!!

Peas Out!

Valg09!

2009-09-14T08:54:00.003+02:00

Endelig!

Pakk meg i plast og selg meg for en 5’er! Det er faktisk x-antall timer igjen til valgkampen er over, til folk slutter å gi meg roser eller trøkker på meg resten av regnskogen bare jeg skal kjøpe meg en kaffe på andre siden av torget. Nå skal det bli slutt på valgprat, slutt på idealistisk tankegang og slutt på klamme slagord ala ”Alle skal med” eller ”Ser du rødt? Stem blått!”. Jeg ser rødt, men dere har faen meg ikke noe med hva jeg stemmer.

Etter i kveld skal jeg legge min tynnslitte tålmodighet i en grei dose rosevann og nyte stillheten av tankeløshet. Jeg skal skrike hurrah når jeg ser på den neste statsministeren (nesten uten unntak) og jeg skal hoppe rundt i min lille rosa boble fordi jeg nok en gang kan gå gjennom Drammen uten å føle de klamme blikkene fra ukjente mennesker (vel, bortsett fra de jeg allerede får på helt vanlige dager da..men det er en annen historie.)

Nå skal det sies at valgkamper og valg og resten av den vakre valgpakka har sine fordeler. Jeg har bare litt vanskeligheter med å grave meg ut av hele smørja og se lyset i enden av tunnelen akkurat nå. For faktisk, jeg skulle gjerne sett det lyset, uansett hva resultatet ville vært.

Det høres ut som om jeg klager, og selv om du har altfor lyst til å påstå at jeg gjør det må jeg motsi deg. Jeg blir ikke glad når jeg snakker med folk som ikke stemmer, eller folk som stemmer på Jens fordi han har et pent ansikt, eller folk som stemmer Frp fordi de er så ”jævla lei dissa utlenningane!” Engasjement er viktig, engasjement har et pent ansikt i motsetning til the ugly face of uengasjerte mennesker. Men det har seg faktisk sånn at hvis man bare ser pene ting, så legger man ikke lenger merke til det. Og jeg er i desperat need of something estetisk riktig for øyeblikket. Med andre ord: Gi meg noen som gir faen så jeg kan søke trygghet hos noen som bryr seg etter på og derfor sette pris på det.

Dessuten liker jeg ikke papirbruken. Påpekelsen av mine personlige miljøbragder skal absolutt ikke hypes opp nå, men nå står ikke jeg med en bøtte roser og nok materiale til å bygge opp en landsby i Afrika med, under armene heller. For ikke å snakke om at man samtidig står og skriker om et bedre miljø. Og jeg driter langt i at rosene dine er FairTrade. Nå høres det ut som om jeg virkelig spyttet på Arbeiderpartiet, og det gjorde jeg egentlig. Men jeg spytter like mye på resten av gjengen..resten av røkla!

Hvorfor er det sånn at man må strekke på smilebåndet, knikse med knærne og si jatakk når en fremmed person kaster på deg partiprogrammer med mer bilder enn Se&Hør? Jeg trenger ikke vite hvordan Siv Jensen ser ut. Faktisk orker jeg ikke se på flekking av tenner som i et mørkt naborom i tåke kunne i full tilstand hinte om et smil. Kan de ikke bare få papirposer med partifarger dratt nedover hodene, til det eneste du ser er noe som svakt minner om skotupper? U tought it was a paper bag, but it was just Siv Jensen. Jeg er for. Min stemme går til meg selv i denne saken. Problemet blir jo selvfølgelig å finne papirposen som matcher naiviteten til SV-Kristin eller egoet til FrP-Siv.

Jeg elsker tanken på at etter i kveld kan jeg gå rolig ut på torget, svinge meg litt rundt for deretter å fortsette videre HELT uten valgmenneskene. Helt uten mas og kjas og møl. Jeg høres sint ut, men er ikke..jeg er bare veldig engasjert. Engasjert i et Stortingsvalg som snart er ferdig. Heldigvis.

Derfor ønsker jeg deg også en god ettervalgstid og ønsker deg en rolig september!

Peas Out!

Slitus Meius.

2009-09-13T18:50:00.003+02:00

Så, hvor skal jeg begynne?

Denne helgen har vært litt sånn kortlang og jeg har gjort relativt mye (les: relativt). På lørdag jobbet jeg, og selvfølgelig var det noen som trengte hjelp ca 5 på 6, men siden damene var hyggelige putekjøpere fikk jeg ikke stengt før klokka kvart på 7. Butikken ser med andre ord ut som et loppemarked på kveldstid og kassaskuffen var ganske så mentalt tung da jeg satt den inn i safen.*

Så måtte jeg kaste meg rundt sånn at jeg, Kristine og Trine skulle rekke innflytningsfesten til Marianne og Troy. Det gjorde vi, ca 2 timer etter vi skulle kommet. Men det er tross alt noe som hater fashionably late, og er det noen som skal være det så er det meg. Dessuten liker jeg at folk er litt småfulle når jeg kommer på vors, at stemningen er litt varmet opp og at folk skriker og ler. Nå pleier det aldri å være et problem på Mariannevorsene eller –festene, men sånn for sikkerhetsskyld liker jeg fortsatt å ”gå glipp av” oppvarmingen.

Også drakk jeg rødvinen jeg hadde fått i jobbgave..og ammagad, den er kjempegod! Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke drikker mer rødvin! Jeg er absolutt en rødvinsperson, og når jeg da prøver meg på vodka eller øl skjærer det seg bestandig. Rødvin er greia fra nå av! Hvert fall Voga.

Jeg har endelig blitt gammel nok (tydeligvis) til å komme meg inn på Pigen. Eller så kan det være fordi jeg hadde på meg skjorte i går..skjorte skal man faktisk ikke kimse av. Pigen er way much better then Lauritz, hvert fall i går, dessuten var det en servitør der jeg følte for å stalke litt. Stakkars gutt. Og stakkars meg, det ble kleint nok etter gjentatte fniserunder, ”diskret” blikk og måping..flau, flau og flau.

Og etter kebabjakt som endte på Sydneys i ”selskap” med to stakkars gutter (hvor han ene hadde på de stygge, nye Moods-skoene og bestilte løkringer) snublet jeg og Kristine oss til en taxi og mentalt holdt for hverandres munner så vi ikke skulle rope inn hele elgbestanden i Buskerud. Forresten..hvem bestiller løkringer i fylla? Akkurat som om ikke løkringer smaker høgg nok når du er edru så skal du legge på litt kvalm fyllefølelse på toppen av det. Men jeg gjetter på at smaken din representeres godt av løkringer når du først har gått til innkjøp av Moods-skoene.

I dag har jeg hjulpet Marianne og tanten hennes med utrydning av Mariannes farmors hus fordi Mariannes farmor har flyttet. Og rydding i farmorers hus betyr ofte oppsamling av diverse nips og tøv. For min del resulterte det i tolv glass (my god), en paiform, et fat, en vase og en ting (jeg vet ikke heeelt hva det er, men en nipsting er vel det beste jeg kan kalle det). Dessuten tror jeg det venter flere ting, sånn etter hvert som de rydder ut enda litt til og de virkelig sære tingene dukker opp!^^

Nipstingen!

Nå skal jeg sette på en skikkelig god søndagsfilm (hvis jeg finner en) og prøve å sove litt før jeg skal legge meg i kveld! Dagen i dag er sliten.

Peas Out!

*Bare mentalt tung fordi putekjøperne betalte med kort og ikke kontant.

Velgerangst.

2009-09-11T21:48:00.002+02:00

Jeg har stemt i dag. To år siden jeg stemte sist, fire år siden jeg stemte første gang. Det er kanskje litt barnslig av meg, men jeg føler liksom at når jeg stemmer gjør jeg en så voksen ting at jeg ikke helt klarer å ta det seriøst. Knærne blir litt småskjelvende, fingrene somler selv om jeg bare skal levere fra meg ID til den snille damen som skal registrere meg og latteren (eller finisingen) sitter veldig løst. Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg reagerer sånn, men jeg gjør det..og når jeg tenker på hvordan jeg oppførte meg på valglokalet i dag blir jeg egentlig litt flau.

Bare ”valglokalet” er litt skummelt. Hvite skilt med sort skrift og sorte piler. Kanskje det er VinglePetter som slår inn? Jeg kan tross alt gå på Kiwi i en halvtime bare for å finne ut hva jeg skal spise på en onsdagskveld. Er det noe rart jeg går feil, somler meg bort og ender opp i knebøyende latter foran registreringsdisken i kalde svettetokter som tømmer meg for det lille jeg hadde igjen av blodsukker?! Det er tross alt ikke snakk om hvilken Grandiosa jeg skal velge. Eller om jeg skal gå for Cola eller vann. Skal jeg plukke med meg Elle Interiør eller Rom 1-2-3 i dag? Eller skal jeg helt enkelt stemme blankt? Vann er blankt, og de sier at det er sunnest og best for deg. Cola inneholder for mye skadelig, og til tross for nytelse i stunden kan konsekvensene bli fatale. Nuvel, kanskje ikke fatale, men det kan oppstå senkomplikasjoner. Hvert fall i et stortingsvalg.

Og hva gjør du når du står inni valgboden(?) og prøver desperat å få prøveromsgardinen nedenfor anklene så de som står utenfor ikke skal se hva du prøver på? For det er litt sånn jeg føler det. Skal jeg velge Ap? Eller Venstre? Eller skal jeg prøve meg på kalloribomben Frp? Og når jeg først bestemmer meg for hva jeg skal ha, når jeg først har rotet meg gjennom lommene på sideveggen, hvordan stemmer jeg?! Skal jeg skrive noe? Skal jeg skrive: ”Jeg heier på dere! U guys rock!” Eller skal jeg bare sette på et lite hjerte og skrive xoxo? Skal jeg brette, eller klippe? Hvorfor har de en stiplet linje der (eller var det bare synsforstyrrelsene grunnet lavt blodsukker som meldte seg?) hvis jeg ikke skal brette og rive av? Skal jeg slikke eller ikke? Og hvor skal jeg putte den når jeg har bestemt meg? Og når har jeg bestemt meg? Har jeg angrefrist? Kan jeg ta vare på kviteringen og forlange pengene tilbake innen 14 dager? Skal jeg lime igjen konvolutten eller skal jeg stole på den søte damen i skranken? Jeg limte den ikke igjen..burde jeg be om en ny stemmeseddel i morgen..eller burde jeg la det være?

Uansett. Nå har jeg stemt, og nå får det gå som det går. Ikke noe mer stress og ikke noe mer man kan få gjort. Nå er det opp til resten av Norge å bestemme seg. Det er nå eller aldri..eller om fire år. Det er tross alt Norge vi bor i, og jeg tror vel egentlig ikke det kan bli så veldig ille, uansett hvem som vinner.

Til informasjon, hvis man forhåndstemmer får man ikke putte konvolutten ned i valgurnen selv. Jeg regner med at de må sende den til hjemkommunen? Uansett så var det dødskjipt å ikke høre dunket av borgerplikten sin. For det er faktisk en plikt.

Lykke til, og trøste seg den som trøste seg kan!

Peas Out!

Sjåpping og schampanje!

2009-09-10T22:37:00.001+02:00

Jeg og Inger ble enige her om dagen om å dra til Ikea sammen. Vi bestemte oss også for å ta en kjappis* på Sandvikasenteret før vi tok for oss på den svenske møbelgiganten. Vi tok også med oss Kristin, venninnen til Inger. Klokken halv 1 ble jeg hentet hjemme hos meg selv, og klokken 7 over 1 tok vi ut første (les: første) parkeringslapp fra parkeringsautomaten. Vi parkerte i nybyggsgarasjen for så å gå til andre enden slik at vi slapp å gå hele veien tilbake når vi var ferdige med senteret (og følte tilhørende slitenhet). Alle vet jo at kjøpesenter burde bygges i høyden, med masse rulletrapper, heiser og snarveier slik at man egentlig aldri er langt unna utganger og/eller kjappe snarturer rundt den naturlige butikkanalen slik at man i eventuelle krisesituasjoner kan løpe rett tilbake til bilen. Slik er det absolutt ikke på Sandvika.

Inger skulle jo i all hovedsak kjøpe klær, så etter en frokost (i mitt tilfelle) på Bølgen&Moi startet vi med en runde på Jernia, G-sport, Eplebutikken, Sprell og Kitch’n, GlasMagasinet og Platekompaniet. Jeg kjøpte ting, Inger kjøpte ting og Kristin kjøpte ting, men klær ble sterkt nedprioritert. Etter tråling på både H&M og Cubus måtte vi løpe tilbake til bilen fordi parkeringstiden hadde gått ut. Vi hadde med andre ord brukt 3 timer i ”gamle” Sandvika med innlagt matpause, ikke spør meg hvordan vi fikk det til. Etter på sveipet vi innom Åhlens og Gina Tricot bare for å understreke at varesortimentet enten var drittkjedelig (Åhlens) eller for fjortiss (Gina Tricot). Kappahl derimot fikk vi melket for alt det var verdt, men Indiska ga absolutt den beste avkastningen.

Gode frokoster!

Andre observasjoner: Søstrene Grene er en butikk fylt med verdiløst møl du ikke gidder å bruke penger på, HandySize er en butikk fylt med verdiløst (kult) møl du ikke har råd til å bruke penger på. Traktøren Kjøkkenutstyr på Sandvika kan ikke måle seg med Magasinets, og et skjerf til 499 fra Molls ikke er kult..selvom det er one size – fits all! Jeg trodde skjerf egentlig var ganske rimelige i størrelsen uansett.

Hele Ikeaturen er egentlig bare en stor grå masse jeg ikke helt klarer å skille ut (bortsett fra den gulpingen av kjøttboller med brunsaus og konstanteringer på at jeg ikke hadde råd til noe). På dette tidspunktet satt Bjørnar (som dukket opp et sted mellom Indiska og Kappahl) og holdt Kristin med selskap. Kristin hadde nemlig fått noe i gaten akuttmigrene, selv om hun er ganske så sikker på at hun egentlig ikke har migrene. Inger derimot håpet at folk med migrene hadde det MYE verre enn det Kristin hadde det, for tross alt, hvis man kunne sitte på et Ikeaspisested når man hadde migrene hadde man det ikke så ille. Jeg setter meg litt opp mot Inger her og påstår at hvis man sitter på et Ikeaspisested og har migreneanfall har man det ganske ille!

Så nå ligger Kristin og sover (antar jeg), Inger pakker opp dagens fangst..og jeg har mest lyst til å drikke meg full og fortrenge smertene i føttene. Jeg begynte heldigvis ikke å blø neseblod i dag..og kontoen min er ikke heelt død, selvom jeg kjøpte en Alessi glasskrukke, en Ritzenhoff espressokopp og et Ritzenhoff ølglass. Og mange telys, til tross for at jeg kunne holdt mitt eget lille telysutsalg med de telysene jeg allerede hadde..men nå står tross alt høsten for tur, og lys må til!

Pene espressokoppen!

Coaster til Ritzenhoffølglasset! Glasset har samme mønster, men det ble ikke noe bra bilde!

Glasskrukken fra Alessi!

Missforståelser:

- Nå skal jeg gi dere et lite fashonista-tips. Nå skal jeg gi dere et lite pensjonist-tips.
- Denne turen burde vært tatt i november. Denne turen burde ikke vært nødvendig å ta.

Nå skal jeg legge meg!

Peas Out!

Og forresten...jeg gikk ut av bilen halv 10. *sliten*

*kjappis, handletur

Eieren til denne bilen brukte så mye penger på en stilig bil at han ikke hadde råd til et helt panser: